varm respons

Kjære deg som titter innom her hos meg! 

Jeg tenkte selvfølgelig å skrive noen ord til deg som skal være alene i ukene som kommer mens din militære halvdel deltar på "cold response 2026". Det varierer jo for mange hvordan øvelsen treffer familiene fra år til år. Noen rekker å forberede seg godt nok. Rekker å ha det meste klart til den militære reiser og opplever at rutinene man har fra før av er gode nok til å holde tette skott i ukene man er alene. Noen opplever at belastninger kommer og går uten at det uforutsette tar hensyn til det man forsøker å planlegge.  

For min del så har starten på øvelsen blitt litt så som så. Jeg er nok ikke av dem som har hatt den vanskeligste starten på ukene. Kanskje mer en sånn typisk opptakt med litt klassiske problemer som må løses for å få hverdagslogistikken til å gå opp, og som gjør at vi havner litt bak i forberedelsene. Det er litt slik jeg innbiller meg det er for de fleste. Vi har en plan, vi er forberedt på ukene som kommer, men så skjer det som vanligvis skjer i livet og det gjør at øvelsen treffer litt dårlig til tross for at vi egentlig er innstilt på den. 

På Østlandet så starter vinterøvelsen hvert år i skolens vinterferie. Det har den i alle fall gjort de siste årene hvor vi har hatt skolebarn. Det i seg selv passer dårlig, fordi det rammer barn som i utgangspunktet ser sine militære foreldre lite og som kunne trengt litt tid sammen med foreldrene når de selv har fri. Sånn er det, det er forståelig at datoene for en stor NATO-øvelse ikke kan tilpasses skoleruta. 

For mange rundt forsvarsfamiliene kan den ene lille tingen som at øvelser havner i skoleferietid, virke som en banal bagatell som ikke er verdt å tematisere. Men for forsvarsfamiliene og særlig for barna, så er det én av mange, mange små "banale bagateller" som sammenlagt utgjør en hverdag, en barndom og et lite liv basert på disse små oppofrelsene som til sammen vokser seg store. 

Jeg er helt sikker på at datteren vår kommer til å huske den vinterferien hun med tårer i øynene vinket til pappaen sin gjennom et hotellvindu på Værnes klokken 05 på morgenen. Mens jeg pustet lettet ut fordi vi nok en gang fikk logistikken til å gå opp med noen dager i hjembyen og et siste farvel med et viktig familiemedlem. 

Noen ganger er perspektivene utenfra uunngåelige. Vi puster inn lufta som perspektivene og sannheten hviler i. Vår vinterferie endte med begravelse av et kjært familiemedlem. Et familiemedlem som har født og oppfostret to veteraner og har et barnebarn i Luftforsvaret - klar til øvelse. Vi sitter sammen med to forsvarsbarn som mistet sin militære forelder altfor tidlig og en enke som ventet i mange år på tiden de aldri fikk. Det er mange avkortede vinterferier og uvanlige avskjeder gjennom en livstid som har kulminert dit hen at det uforutsette tilslutt overmanner det planlagte. Og slik forløper et hvert forsvarsfamilieliv seg. Hver gang vi sier ja til Forsvaret, så sier vi nei til oss selv. 

Vi vet aldri helt hvor det bærer, men vi har en sterk tro på at vi skal få igjen den tapte tiden senere. Derfor kan jeg - og du - akseptere at vinterferien til barna våre blir annerledes. Derfor kan vi akseptere at vi fyller livene våre med ett ja etter det andre til Forsvaret - som etterhvert utspiller seg til noe vi enda ikke vet hva blir. Det blir vår respons - det å si ja. Det å forberede barna våre på en uvanlig avskjed og en avbrutt ferie. Det å få livet og dagene til å gå opp uten å regne med en militær far eller mor i ligningen. 

Noen av oss... 

Mange av oss går de neste ukene i møte alene med ansvar for barn og hjem mens den militære er på øvelse. For noen av oss kommer det til å gå helt fint. Noen slipper unna med mindre belastninger som at alle lyspærene på badet går eller snøen raser av taket og du må ut å måke tung sne fra terrassen samtidig som barna er syke. 

Noen av oss vil få vanskelige beskjeder om at kanskje et familiemedlem er syk eller noen har gått bort. Noen nærmer seg termin og noen er hjemme med nyfødt. Noen av oss vil sitte alene i kulden som fortsatt farer i landets nordligste deler hvor mange forsvarsfamilier bor. Noen av oss vil føle seg alene, mens noen av oss har mange rundt seg. Noen synes det er godt med noen uker med planlagt og forutsigbart fravær, mens for mange er det bare helt vanlig at den militære ikke er hjemme. 

Uansett hvordan ukene fremover blir for hver og en av oss, så er det helt sikkert at vi også må se på disse ukene som en øvelse for hjemmet. Presset vi kjenner, belastningene vi opplever, ensomheten vi står i, det uforutsette - det er det som styrker vår egenberedskap i hjemmet og forbereder oss på å håndtere tilværelsen alene. 

Vi kan i noen grad velge selv hvordan øvelsen skal påvirke familieliv og samliv og vi kan se på den som en god anledning til savne hverandre, være glade for at man har hverandre og nyte hverandre ekstra når den er over. Jeg vet at det kan være tungt, men jeg vet også at du er sterk og at du kommer deg gjennom det. I år, slik som alle årene før. 

Lykke til alle forsvarskvinner- og menn! Lykke til alle hjemmehelter - barn og partnere! Jeg håper disse ukene går så bra som det bare kan for deg og din familie <3