"I feel like I'm juggling about eight balls and when everyone is healthy and I've had a good night's sleep and there's nothing extra sort of in the mix, then I manage. But as soon as sort of anything goes slightly awry, I don't have a lot of flexibility in the system, in the fact that you know that, that the tower crumbles very easily."

"I started getting depression a few months ago. It was mainly through lack of support because I was just getting … very tired and very stressed, and as I say it's very difficult to communicate with someone who is away and who is sort of clocking off at four o'clock and then they have all the time in the evening to do whatever they want … you're very unsupported … I couldn't cope." 

 Informanter i en studie av Gribble & Fear, 2022. 

Tenker det er på tide å ta frem denne godbiten av en forskningsartikkel nå når julen er rett rundt hjørnet og jeg er sikker på at det mange som kjenner på fordelingen av ansvar for hjem og omsorg når juleforberedelsene er i gang. Vi har selv strevd litt i det siste når det gjelder fordelingen her hjemme og etter tre år med pendling så må jeg si at det tar mer og mer av meg å bære hovedansvaret for hus og omsorg alene. Det er en kilde til konflikt, misoppfattelser og innimellom misnøye i forholdet også, som vi har lite tid sammen til å ivareta. 

Det er kjent at det meste av forskning på forsvarsfamilier omhandler veteranfamilietilværelsen og internasjonale operasjoner, men at det er lite forskning på selve hverdagstilværelsen, det er hovedfokus i både norsk og utenlands litteratur. For de fleste familiene er deployeringer tross alt kun en liten prosentandel av den militæres karriere. Det er den daglige innflytelsen Forsvaret har på familielivet som for mange er den virkelige belastningen. I forskningen til Gribble & Fear (2022) undersøker de hvordan ukespendling med marinen, påvirker helsen og velferden til dem som bærer børen hjemme - partnere og barna. Selv om forskningen er omhandler britisk marine, så er rytmen i pendlingen som undersøkes tilsvarende det som er "normen" for pendling i det norske Forsvaret, altså fravær av den militære i ukedagene. 

Et lite forbehold før jeg skriver videre er - ja, jeg vet at mange tenker at pendling er frivillig og bla bla bla. Realiteten er at den militære skal bidra til å oppfylle Forsvarets behov og at flytting av tjenestested må påregnes. Jeg kan gjenta meg selv til jeg blir blå: Ingen pendlere, intet Forsvar. Ingen villige til å oppfylle Forsvarets behov, intet Forsvar. Vil du ha et Forsvar? Utvis forståelse for at det er et enormt innhogg i familielivet til de militære og at slik må det være. Det er grunnleggende for alt jeg skriver om her. 

Så, forskerne bak denne artikkelen finner så gjenkjennbare mønstre at jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg anbefaler deg som er partner av en militær å lese den, om enn bare for trøst og validering når du føler deg alene med alt. Lenke finner du nederst her. Forskerne fant (ikke overraskende) at overgangene mellom roller og ansvar skapte en krevende familiedynamikk siden skiftet skjedde ukentlig og ikke med måneders mellomrom (som ved deployering). Roller og ansvar i familien måtte reforhandles ukentlig mellom foreldrene (og barna) og de fant tre ulike mønstre av foreldreutøvelse hos den militære. Den ene blir beskrevet som støttende og innebar blant annet at de fant digitale løsninger for at den militære kunne være deltagende forelder i hverdagen. Jeg er helt sikker på at det ikke bare er meg som har fått pappaen til å hjelpe med lekser via FaceTime mens jeg lager middag - vi er garantert flere! 

Motvillig foreldreutøvelse var fenomenet hvor den militære nølte med å delta i oppdragelsen av barna i helgene når de var hjemme fordi de ønsket å nyte tiden med barna fremfor å disiplinere den korte tiden de hadde. Det er et mønster jeg kan ha stor forståelse for, det er vanskelig å kun få 48 timer i uken sammen med barna sine. Jeg kan selv gi mannen min beskjed om at han ligger unna oppdrager-rollen når han er hjemme, fordi datteren vår har et behov for positiv interaksjon med pappaen sin. Samtidig så er det jo ikke en bærekraftig fordeling av ansvar på sikt. Det frarøver både den sivile forelderen muligheten til å være den gøye forelderen innimellom, samtidig som det frarøver den militære muligheten til å påvirke overføringen av egne verdier inn i oppdragelsen. 

En minoritet av informantene fortalte at den militære kan ha en militær, autoritær foreldrestil når de var hjemme. De fant at dette tilsynelatende skyldtes at det var utfordrende for den militære og justere seg vekk fra den hierarkiske, militære settingen på jobb og over til et varmere familiemiljø (Gribble & Fear, 2022, s. 86). De fant også at i noen familier kunne den fraværende militære "miste" foreldreautoriteten sin hos barna og at de anså forelderen hjemme som den med ansvar for dem. Jeg skal ikke si noe mer om det - annet enn ikke gjør det! Ikke oppdra barna med militær autoritet. Oppdra dem med ubetinget kjærlighet, varme og forståelse for at de er barn under utvikling. Det er da de styrkes.

Belastningene på parforholdet 

Vi snakker mye om det tredje skiftet og byrden som kvinner bærer i mange parforhold. I militære parforhold, legges det noen ekstra dimensjoner på dette. For mange av oss så er det militære familielivet en uskreven kontrakt mellom partene. Vi forener oss med det når vi innleder et forhold til en militær, vi lærer oss mer og mer om hva som kreves, vi dytter gradvis grensene våre samtidig som vi gradvis gir en aksept og en enighet om å leve på denne måten, selv om vi sjelden vet hva som venter rundt neste sving.Ér vi glade i mannen vår, så følger vi på. Ukependling gjelder ikke bare "vi bor i sør, han jobber i nord". Det forekommer under Forsvarets utdanninger, det skjer ved midlertidige besetninger, det kan være så kort vei som bare ett par timer mellom bosted og tjenestested og så videre. Dermed er det mange ulike situasjoner som fører til fragmentert fravær fra hjemmet. 

Gribble & Fear (2022) gjør funn mange av oss kjenner til så altfor godt, likevel er det noe fint ved at egne opplevelser blir "bekreftet" gjennom forskning. De finner at det er belastende for par å presse inn alt av tid sammen i helgene. At man kun har to døgn på seg i uka til å være sammen som familie, være sammen som par, være sosiale sammen og gjøre unna oppgaver som man trenger hjelp til å få gjort. De finner at parene unngår å snakke om vanskelige ting eller belastninger i forholdet fordi de frykter å ha uoppgjorte krangler når mannen drar på jobb igjen. Informantene forteller at de er bekymret for om det er noe igjen av forholdet når pendlingen en dag er over, siden de ikke har anledning til å pleie parforholdet. De finner at de sivile partnerne blir misunnelige på fritiden som den militære faktisk får ved å opparbeide seg avspasering og har ledige kvelder uten ansvar for omsorgsoppgaver. De finner at barna har reaksjoner i helgene når den militære er hjemme og at de da kan ha mer krevende atferd. 

De finner rett og slett mye som jeg tror er relaterbart for mange, det er det for meg. Jeg kjente veldig på det øverste sitatet hvor informanten sier at det er lite rom for fleksibilitet i systemet hennes - the tower crumbles very easily. Jeg vet at mannen min kan føle at jeg styrer hjemmet med en for hard hånd og at kontrollen jeg har på husholdningen kan virke over the top med vanvittig mye mikrostyring. Men jeg nødt til det, for hvis systemet ryker når jeg er alene så er det bare meg det går ut over. Han blir ikke påvirket i det hele tatt dersom papp-søpla blir full lenge før tømming fordi vi ikke har brettet pappen godt nok. Eller hvis treningstøyet til datteren vår ikke ligger på riktig sted eller i verste fall ikke er vasket til riktig tid. Han blir ikke påvirket hvis oppvaskmaskinen ikke kjører på søndagskvelden eller det er tomt for melk på mandagsmorgen. Han blir ikke påvirket hvis vi glemmer en ha-med dag på skolen og foreldremøter trenger han i hvert fall ikke å tenke på. Han blir ikke påvirket av noe som skjer i hverdagen. Det er kun meg det går ut over. 

Hvis jeg ikke mikrostyrer det jeg kan kontrollere så er jeg ikke godt nok beredt når det skjer noe uforutsett, som det gjerne gjør når man har omsorg for barn. Jeg vet ikke når jeg må trøste, oppdra, snakke til, hjelpe med noe, rydde uforutsette leke-eksplosjoner, når det plutselig rett før leggetid kommer en barnehånd med en lapp fra skolen om at noe må huskes til i morgen. Det er derfor stålkontrollen er så viktig, og derfor den ikke kan unnvikes i helgene når vi er sammen. Jeg er garantert et bakholdsangrep hvis jeg senker guarden de få timene han er hjemme i helgene. Det handler om det samme som militære operativitet og planlegging handler om - være forberedt på uforutsette. Du ville ikke ha sløyfet en rutine på øvelse, ville du vel? Det handler kanskje ikke om liv og død hjemme, men det handler om overlevelse i hverdagen. 

Jeg kjenner på mye av det som fremkommer i forskningsartikkelen, og det har potensiale til å skape en langvarig splid i et parforhold. Samtidig så er det så viktig at vi partnere husker at vi på et tidspunkt har gått med på denne tilværelsen, kontrakten er inngått. Jeg tror ikke det er så enkelt for de militære som det kan kjennes ut som for oss. De er langt unna familien sin uten å få delta slik de skulle ønsket i hverdagen til barna sine. De savner oss nok. De lurer nok ofte på hvorfor i all verden de orker. De jobber hardt for å etterleve forventningene som stilles til dem både på jobb og hjemme og det kan være viktig at vi partnere minner oss selv på at en jobb i Forsvaret er hele familiens prosjekt. Og du som er mannlig, militær partner - det er lett å tenke at partneren din har en høyere standard enn du orker å hjelpe henne å etterleve. Eller at hun er altfor kontrollerende. Men dere er ikke der å ser hva som skjer tårnet smuldrer. Det smuldrer ikke når man er to hjemme og hjemmebasen har nok mannskap. Tårnet smuldrer kun når man er alene.