"To streker"- av anonym gjesteskribent  

Om skribenten: 

Innlegget er skrevet av en ung kvinne som selv er forsvarsfrue på femte året. Hun er utdannet innen omsorg og har en faglig interesse for barselomsorg. Kvinnen er selv en relativt nybakt mor og har et ferskt forhold til tematikken som hun skriver om i innlegget. Jeg håper innlegget kan være til glede for deg som leser. Personlig ble jeg berørt av måten hun loser oss gjennom gjennom den første tiden som foreldre i Forsvaret og jeg setter pris på å selv få være leser. 

Dersom du går med en liten skribent i magen og ønsker å formidle noe om forsvarstilværelsen eller forsvarsfamilieliv så kan du sende meg en e-post gjennom kontaktskjemaet eller skrive til meg på Instagram på profilen Hjemmehelt.blogg. 

God lesing <3 

Når den ressurssterke partneren blir sårbar

– Når to blir til tre i en forsvarshverdag-

«Men du visste jo hva du gikk til.»

En setning mange forsvarspartnere nok har hørt. Og ja, det gjorde vi kanskje. Vi visste om øvelsene, de lange arbeidsdagene, fraværet og den evige uforutsigbarheten. Vi visste at Forsvaret kom til å kreve mye, også av oss som aldri har tatt på oss en uniform.

Men visste vi egentlig hva vi gikk til den dagen to skulle bli tre?

Og kanskje enda viktigere: Visste du det?

To streker. To forskjellige virkeligheter.

Det har blitt to streker på graviditetstesten. Et nytt kapittel i livet er på vei. To skal bli til tre.

Kanskje merker du endringene allerede. Morgenkvalme, trøtthet, humørsvingninger og en luktesans som plutselig gjør at halve kjøleskapet må tømmes. Du må kanskje ta litt mer ansvar hjemme, være litt rausere og gjøre noen justeringer i hverdagen.

Månedene går. Magen vokser.

For deg fortsetter likevel livet stort sett i sin vante tralt. Du drar på jobb, reiser på øvelse, spiser salami og drikker alle de koppene med kaffe du måtte ønske. Kroppen din er den samme. Arbeidshverdagen er den samme. Du kan fortsatt gjøre det meste av det du gjorde før.

For meg har livet allerede begynt å forandre seg.

Kroppen min er ikke lenger bare min. Jeg deler den med et lite menneske jeg ennå ikke har møtt. Jeg tilpasser meg, både fysisk og mentalt, til en ny tilværelse. En tilværelse jeg gleder meg enormt til, men som jeg heller ikke helt vet hva vil innebære.

Så kommer dagen.

Kanskje har vi vært på fødselsforberedende kurs. Kanskje har vi snakket litt om barseltiden mellom øvelsesdøgnene dine og alt det andre som skal gjøres. Vi har kjøpt inn det vi trenger, gjort klart barnerommet og forsøkt å forberede oss.

Etter en enorm innsats, som du ikke kan gjøre annet enn å bøye deg i støvet for, er barnet vårt endelig her. Vi har blitt en familie, og ingenting blir noen gang helt det samme igjen.

Når boblen sprekker

De første dagene er overveldende. Vi lever i vår egen lille boble. Vi er lykkelige, slitne, forelsket i det lille mennesket vårt og fullstendig uvitende om hva vi egentlig har begitt oss ut på.

Så har det gått to uker.

Permisjonen din er over, og Forsvaret kaller. Du tar på deg uniformen, kysser oss farvel og drar på jobb. Kanskje er du litt trøttere enn vanlig, men ellers er mye som før. Du møter kollegaene dine, drikker kaffen din og får noen timer hvor du kan være deg selv.

Jeg sitter igjen hjemme med en kropp som fortsatt forsøker å forstå hva den nettopp har vært igjennom.

Jeg blør fortsatt etter fødselen. Brystene er sprengte, brystvortene såre, og ammingen som skulle være så naturlig, er kanskje alt annet enn nettopp det. Jeg sover i små bruddstykker og forsøker å lære meg behovene til et menneske som ikke kan fortelle meg hva det trenger.

For la dette være klart - Jeg elsker barnet vårt høyere enn noe annet, men jeg er også så sliten at jeg nesten ikke kjenner igjen meg selv.

Noen dager rekker jeg ikke å dusje. Andre dager oppdager jeg at klokken er blitt tre før jeg har rukket å spise frokost. Jeg har kanskje sittet i den samme sofaen i timevis, med en baby som bare finner ro i armene mine. Og når du kommer hjem, har jeg kanskje ventet på deg i flere timer. Ikke fordi jeg ikke ønsker å være mamma, men fordi jeg trenger muligheten for å få dekket mine helt basale behov.

«Men jeg er jo også sliten»

Du kommer hjem etter en lang arbeidsdag.

Kanskje merker du at jeg er annerledes. Jeg er kortere i tonen, mindre tålmodig og ikke nødvendigvis like interessert i å høre om den lange dagen din.

Du forteller meg at du er sliten.

Jeg svarer at det er jeg også.

Og plutselig står vi der.

To slitne mennesker som diskuterer hvem som egentlig har hatt det verst. Du har tross alt vært på jobb hele dagen. Du har hatt møter, oppgaver som skulle løses og kanskje knapt rukket å sette deg ned.

Men vet du hva?

Jeg skulle gitt ganske mye for å få gå på toalettet alene. For å spise en lunsj uten å måtte avbryte den. For å kunne ha en samtale med et annet voksent menneske uten samtidig å måtte møte behovene til en baby.

Jeg skulle kanskje til og med gitt ganske mye for å få dra på jobb. Ikke fordi jeg ønsker meg bort fra barnet vårt, men fordi jeg savner følelsen av å eie en liten del av min egen tid.

Min arbeidsdag er aldri over.

Når hun som alltid sier ja, plutselig sier nei

Ukene går. Hverdagen begynner så smått å finne sin form.

Så kommer du hjem en dag og forteller at du har fått spørsmål om å delta på en øvelse. Den varer i flere uker.

Du har allerede takket ja.

Og kanskje er det akkurat der det brister litt for meg.

For du har ikke spurt hvordan jeg har det. Du har ikke spurt om jeg tror jeg klarer flere uker alene akkurat nå. Du har bare tatt for gitt at det skal gå fint.

Det har det jo alltid gjort før. Jeg har alltid vært hun som har sagt «selvfølgelig, bare dra». Hun som har tilpasset seg og fått hverdagen til å gå rundt når du har vært borte.

Jeg har vært hun som har vært stolt av jobben din, heiet på deg og forsøkt å gjøre det så enkelt som mulig for deg å kombinere karriere og familieliv.

Men nå står jeg kanskje foran deg med tårer i øynene. Eller enda verre, med et sinne som har bygget seg opp over flere uker.

Du forstår ingenting.

Jeg visste jo at dette var en del av jobben din?

Ja. Det gjorde jeg.

Men jeg visste ikke hvordan det kom til å føles å stå alene med et spedbarn, på minimalt med søvn, i en kropp jeg knapt kjenner igjen.

Jeg visste ikke hvor ensomt det kunne være å være hjemme hele dagen med et menneske jeg elsker så høyt, men som ikke kan gi meg fem minutter for meg selv. Og jeg visste ikke hvor vondt det ville gjøre å oppleve at jobben din fortsatt fikk førsteprioritet, mens jeg selv følte at jeg hadde mistet muligheten til å prioritere noe som helst.

Tidligere var jeg fleksibel fordi jeg hadde muligheten til å være det.

Jeg kunne trene, møte venninner, jobbe ekstra eller legge meg tidlig dersom jeg var sliten. Jeg kunne hente meg inn når du var borte. Nå kan jeg ikke det lenger.

Og kanskje er det nettopp det du ikke helt har forstått.

Jeg har ikke blitt mindre ressurssterk. Jeg har bare fått et ansvar som ikke lar seg sette på pause.

«Skal jeg ikke få lov til å gjøre noe lenger?»

Så går tiden. Øvelsene gjennomføres, arbeidsdagene fortsetter, og vi forsøker å finne en ny normal.

En fredag forteller du at noen kollegaer har invitert deg med ut for å ta en pils. Eller kanskje er det en middag med jobben. Et sosialt arrangement. Noe du har lyst til å være med på.

Jeg blir stille. Kanskje svarer jeg surt. Kanskje sier jeg nei før du egentlig har rukket å spørre.

Du blir irritert.«Skal jeg ikke få lov til å gjøre noe lenger?»

Og jeg skjønner deg. Selvfølgelig har du behov for å være sosial. Selvfølgelig trenger du pauser. Selvfølgelig er det lov å savne den hverdagen du hadde før vi fikk barn.

Men har du noen gang stoppet opp og spurt deg selv når jeg sist hadde en kveld fri?

Når jeg sist dro ut døren uten å måtte planlegge rundt amming, mating, legging eller hvem som skulle ta barnet?

Når jeg sist kunne gjøre noe helt spontant? Kanskje er det ikke middagen med kollegaene dine som gjør meg sint. Kanskje er det at du fortsatt ser ut til å ha muligheten til å velge. Mens jeg føler at alle mine valg må tas med utgangspunkt i noen andres behov. Og kanskje er det ekstra vondt at du ikke ser den forskjellen før jeg blir sint nok til å påpeke den.

Permisjon er ikke ferie

Jeg tror vi må snakke litt mer om hva det faktisk innebærer å være hjemme i foreldrepermisjon.

For ja, jeg er hjemme.

Jeg får være sammen med barnet vårt. Jeg slipper å stå opp og dra på jobb. Jeg får oppleve de små øyeblikkene, smilet, utviklingen og alle de fantastiske tingene som skjer det første året.

Og jeg vet hvor heldig jeg er, men permisjon er ikke ferie. Jeg har permisjon fra jobben min. Ikke fra behovet for søvn, mat, hvile eller sosial kontakt. Jeg har heller ikke overtatt hele foreldreansvaret bare fordi det er jeg som er hjemme mellom klokken åtte og fire. Det er kanskje lett å tenke at siden jeg er hjemme, så er det også naturlig at jeg tar nettene. Og morgenen. Og middagen. Og leggingen. Du skal jo tross alt fungere på jobb dagen etter. Men jeg skal også fungere dagen etter. Jeg skal ta vare på det mest dyrebare vi har, selv om jeg kanskje har sovet mindre enn deg. Selv om kroppen fortsatt er i en hormonell og fysisk omstilling. Selv om jeg ikke har hatt et eneste sammenhengende døgn med ordentlig hvile på flere måneder.

Og for noen av oss finnes det heller ikke besteforeldre, søsken eller venner i nærheten som kan komme innom og avlaste. Når du drar, er jeg alene. Ikke bare med barnet vårt, men med hele ansvaret for at hverdagen skal fungere. Det holder ikke bare at du forteller meg hvor flink jeg er til å håndtere det.

Jeg trenger at du spør om jeg fortsatt orker.

Når Forsvaret får det beste av deg

Jeg vet at jobben din er viktig. Og jeg vet at Forsvaret ikke er en vanlig arbeidsplass, og at det følger med forpliktelser som ikke alltid lar seg forhandle bort. Jeg vet at du ikke nødvendigvis kan si nei til en øvelse, et oppdrag eller en arbeidsdag som trekker ut.

Og tro meg, jeg er stolt av deg.

Men jeg skulle ønske at vi var flinkere til å snakke om hva det faktisk krever av oss som står hjemme. For det er forskjell på en øvelse du må delta på, og en øvelse du har lyst til å delta på. Det er forskjell på pålagt overtid og overtid du takker ja til fordi pengene kommer godt med. Og det er forskjell på å trenge en pause og å ta for gitt at du kan få en, fordi noen andre alltid er hjemme og tar ansvaret.

Kanskje må du noen ganger si nei.

Ikke til Forsvaret som arbeidsgiver, men til de ekstra tingene som faktisk kan velges bort. Kanskje må du innse at du ikke kan være tilgjengelig for absolutt alle, hele tiden. For når du bruker all kapasiteten din på jobb, hvem er det da som skal ha kapasitet igjen hjemme?

Og hvor skal jeg hente min fra?

Det er kanskje et ubehagelig spørsmål, men jeg tror det er et nødvendig et.

Den ressurssterke partneren trenger også noen å lene seg på

Jeg har tenkt mye på hvordan vi snakker om den sivile partneren i en forsvarsfamilie.

Vi skal være selvstendige, robuste og fleksible. Vi skal tåle uforutsigbarheten, håndtere fraværet og være den trygge basen hjemme. Og mange av oss er nettopp det. Men det er lett å glemme at ressurssterke mennesker også kan bli sårbare. At hun som alltid har håndtert alt, plutselig kan kjenne at det blir for mye. Og at hun som aldri har bedt om hjelp, plutselig trenger det mer enn noen gang. Og kanskje er det nettopp vanskeligere for henne å si fra, fordi hun er så vant til å klare seg selv.

For jeg vil jo være en god partner. Jeg vil støtte deg i jobben din. Jeg vil være den som heier på deg, som får ting til å fungere, og som møter deg med forståelse når arbeidsdagene blir lange.

Jeg vil ikke være hun som gjør karrieren din vanskelig.

Men jeg vil heller ikke miste meg selv i forsøket på å gjøre den mulig. Og kanskje er det noe av det mest sårbare med å bli mamma. At du kan elske barnet ditt mer enn livet selv, samtidig som du sørger litt over den friheten og selvstendigheten du tidligere tok for gitt. At du kan være utrolig takknemlig for livet ditt, og samtidig kjenne deg ensom i det. At du kan være både sterk og fullstendig utslitt. Og at du noen dager ikke trenger gode råd, oppmuntringer eller en påminnelse om at «dette går over». Du trenger bare at noen tar litt av vekten fra skuldrene dine.

Jeg trenger ikke at du hjelper meg med barnet vårt. Jeg trenger at du tar ansvar for barnet vårt sammen med meg.

Jeg trenger at du ser hva som må gjøres, uten at jeg må delegere oppgavene. At du forstår at når du kommer hjem, er vi to foreldre, ikke én forelder og én hjelper. Og at du noen ganger tåler at jeg er urimelig, kort i tonen eller lei meg, uten at det blir til en diskusjon om hvem som har mest rett til å være sliten. Det betyr ikke at følelsene mine alltid rettferdiggjør hvordan jeg oppfører meg. Men kanskje kan vi møte hverandre med litt mer raushet når vi begge står i noe vi aldri har stått i før.

Dette er også et oppdrag

I Forsvaret snakker man mye om oppdrag, ansvar, beredskap og evnen til å håndtere krevende situasjoner.

Man planlegger, fordeler ressurser og tilpasser seg når forutsetningene endrer seg. Men hva skjer når det er hjemme forutsetningene endrer seg? Når partneren som alltid har vært fleksibel, ikke lenger har kapasitet til å være det? Når det ikke lenger holder at én er borte og én får hverdagen til å gå rundt? Kanskje er det på tide å erkjenne at også familielivet krever en form for beredskap. Og at det noen ganger er hjemme innsatsen din trengs aller mest.

For småbarnsårene er en unntakstilstand. Ikke nødvendigvis en negativ en, men en periode hvor livet krever noe helt annet av oss enn tidligere. Det er ikke nødvendigvis nå vi skal rekke alt. Det er ikke nå vi må takke ja til alle muligheter, alle ekstravakter og alle sosiale arrangementer.

Kanskje er det nå vi må øve oss på å velge bort. For dette er en periode som går over. En dag sover barnet vårt gjennom natten. En dag har vi mer tid til oss selv. En dag kan vi igjen spise middag uten avbrytelser, reise bort en helg eller dra spontant ut med venner.

Og øvelsene? De kommer helt sikkert igjen, men vi får ikke denne første tiden tilbake.

Så til deg som kommer hjem til en partner du nesten ikke kjenner igjen. Hun som tidligere var så selvstendig, men som nå gråter når du forteller at du skal reise bort. Hun som alltid sa ja, men som plutselig sier nei. Hun som blir sint når du forteller at du trenger en pause. Kanskje har hun ikke blitt vanskeligere. Kanskje har hun bare blitt sliten av å være sterk hele tiden. Kanskje trenger hun ikke enda en påminnelse om at hun visste hva hun gikk til. Kanskje trenger hun bare å høre:

«Jeg ser at dette er mye. Hva kan jeg gjøre for at vi skal få det bedre?»

For jeg visste at jeg ble sammen med en som arbeidet i Forsvaret. Jeg visste at jobben kom til å kreve mye. Men jeg trodde også at når vi en dag ble en familie, skulle vi være to om å bære ansvaret for oppgaven.

Jeg ber deg ikke om å velge bort Forsvaret. Jeg ber deg om å huske at du også har valgt oss.

Og akkurat nå trenger vi deg mer enn du er vant til.