That`s the question...

Uff, nå skal jeg banne litt i kirken. Eller... jeg skal reflektere høyt under Gudstjenesten uten at nødvendigvis det ene eller det andre er riktig. Men det er innimellom viktig å utforske flere synspunkter - good and bad. Det har vært en del fortvilelse siden det ble kutt i familiekoordinator-rollen på tjenestesteder rundt om. Mitt inntrykk er at noe av fortvilelsen kan være intern i Forsvaret og at kutt i andre funksjoner som eksempelvis HR og økonomi bidrar til bekymringer rundt de fleste kutt og flytting av funksjoner. Når det gjelder de sivile partnernes fortvilelse sitter jeg med en forståelse av at mange føler de har mistet en viktig funksjon som ga trygghet og tilgang til informasjon og nettverk. Det forstår jeg veldig godt og jeg har selv lurt på innimellom hva i alle dager er greia med dette? Ser de ikke at vi blir frarøvet det lille vi har? 

Samtidig så har jeg gjort meg noen andre tanker i det siste. De kommer fra både meg selv og fra samtaler med andre om at det er en del som har erfaringer med at familietiltak ikke har fungert optimalt basert på behov. Det er ikke ment til forkleinelse for de som jobber eller har jobbet som familiekoordinatorer. Ut i fra den innsikten jeg har så er de virkelig ressurspersoner som gjør en god og viktig jobb. Men tiltaket og tilbudene som følger med familiekoordinator-funksjonen treffer ikke alle. Blant annet treffer de ikke partnere av pendlere på et tilstrekkelig vis (NKVTS, 2023, s. 208). 

Mange har erfaring med at familiekoordinator spiller en viktig rolle når det kommer til nettverksbygging for sivile partnere. Jeg skal ikke underbygge betydningen av dette, sosialt nettverk er noe av det viktigste vi tilegner oss når vi flytter etter Forsvaret. Men det er også en metode som ikke treffer alle i de ulike livsfasene som forsvarsfamilier skal gjennom. Det er store endringer i livet å gå fra å være et ungt nyetablert par med færre hensyn å ta, til å bli eldre med nye former for forpliktelser som eksempelvis barn og aldrende foreldre. I de sistnevnte livsfasene kan det for mange bli mindre aktuelt å dra på sosiale treff som er kun for partnerne og ikke hele familien. Familietiltakene i Forsvaret bør i noen form treffe de aller, aller fleste forsvarsfamilier og i samtlige livsfaser. Fra startgropen av etableringsfasen og til pensjonsalder. 

Jeg regner med at familietiltakene er ment å ha en effekt. Og jeg antar at denne effekten handler om å forebygge ensomhet gjennom å fremme tilhørighet til fellesskapet, forhindre at ansatte slutter ved å forebygge slitasje på familiene gjennom former for avlastning og at de generelt har til hensikt å fremme forutsetningene for bedre fysisk og psykisk helse. Jeg går ut i fra dette fordi jeg rett og slett regner med at tiltakene ikke hadde eksistert dersom oppfatningen var at det ikke ville ha hatt en negativ effekt uten tiltakene. Uavhengig av om tiltakene er ment å forebygge noe som helst, så er de i hvert fall ment for å opprettholde en form for ivaretakelse av forsvarsfamiliene. Personlig (altså faglig) så elsker jeg Verdens helseorganisasjon sin klassifisering av forebyggende tiltak som universelle, selektive og indiserte. 

Klassifiseringen kan overføres til et bredt spekter av fagområder og de gir en retning for hvordan man kan strukturere tiltak for å oppnå å treffe den gruppen man ønsker. Kort forklart betegner universelle tiltak noe som treffer og er tilgjengelig for alle (innenfor tiltenkt populasjon). For forsvarsfamilier kan dette eksempelvis være en digital plattform hvor vi kan rette henvendelser, melde oss på arrangementer og hvor informasjon kan deles med oss. Selektive tiltak retter seg mot subgrupper av populasjonen. Dette kan være tiltak som rettes mot familier med involvering i INTOPS og familiesamlingen før utreise er et eksempel på et selektivt tiltak. Indiserte tiltak retter seg mot en angitt gruppe som befinner seg i en form for risikosone for et utfall man ønsker å forhindre. De kan være både individuelle rettet mot enkeltpersoner og de kan være rettet mot mindre grupper. Eksempler kan være dersom en ansatt sier at hen vurderer å slutte fordi familien ikke trives med tilværelsen, kanskje leder kan sørge for tiltak på indisert nivå for å forhindre å miste personell. Eksempler på indiserte tiltak mot en mindre gruppe kan for eksempel være at det opprettes en liten intern barselgruppe innad et kompani fordi mange har fått barn det samme året og partnere eller militære er mye alene i foreldrepermisjon. 

Tiltak som utvikles i tråd med klassifiseringen bør gjerne ha en evidensbasert effekt, men minst et evidensbasert grunnlag som sier noe om hva som mangler, hva som sannsynligvis vil være nyttig og at hensikten med tiltakene stammer fra vitenskapelig metodisk innhentet kunnskap. Og ikke minst kunnskap om populasjonen (som her naturligvis er forsvarsansatte og deres familier). Jeg avslutter temaet her for nå. I neste innlegg vil jeg utdype enda litt mer og dele noen personlige erfaringer og litt fra samtaler med andre. Det er ikke slik at jeg nødvendigvis mener at det ikke skal være familiekoordinatorer. Men jeg heller mot at det bør utvikles familietiltak som treffer alle (om enn halvveis) enn at familietiltakene kun skal treffe noen få i enkelte perioder av tilværelsen. Når det nå allerede har skjedd kutt i denne funksjonen, kan det være en åpning for å tenke nytt på ivaretakelse av familiene?