Tusen, tusen takk til alle som har besøkt bloggen den siste tiden - til tross for at det har vært lite aktivitet her fra min side i det siste. Som du kanskje har fått med deg, så er jeg i gang med å opprette et firma som skal tilby sosiale, ivaretakende tjenester til forsvarsfamilier. Det er veldig, veldig travelt å skape en bedrift og å utvikle tjenester som skal være nyttige og virkningsfulle for dem som er i behov for ekstra støtte i forbindelse med tilværelsen som forsvarsfamilie. For tiden har jeg 100 deadlines, det meste i en oppstart skal gjøres samtidig - helst i går - og det gjør at jeg ikke har tid til å skrive så mye her akkurat i denne perioden. 

Når jeg analyserte datamaterialet til masteren min, så ble jeg så oppslukt i intervjuene, jeg skulle ønske jeg kunne ha hatt hundrevis av dem. Historiene til hver enkelt er så sterke og på hver sin måte så unike, selv om livskontekstene inneholder så mange av de samme rammene. Jeg kjenner på det samme nå, mens jeg pilotererer samtaletjenesten og gjennomgår svarene i markedsundersøkelsen. Forsvarsfamilier utholder så utrolig mye. De overkommer vanvittig uvanlige betingelser og de gjør det samtidig som de pleier barn og parforhold. Vi forsvarsfamilier lever familielivet på en veldig utrolig måte. 

For de fleste av oss så er jo dette den normale og vanlige måten å være en familie på. Når brorparten av den sosiale kretsen også er forsvarsfamilier, så blir andre, mer vanlige former for familieliv nesten de uvanlige unntakene for hvordan familier lever. Jeg blir nesten overrasket når jeg ser to foreldre komme sammen på et foreldremøte på skolen. Jeg blir overrasket hvis mannen min er hjemme på en tirsdag og vi plutselig kan gå en tur med hundene sammen på en ettermiddag i en hverdag. Da blir jeg påminnet at det er dette vi går glipp av egentlig, det å bare være sammen. Det er som å få et lite innblikk i at andre familier ikke planlegger månedene og året etter øvelser, stillingsbytter og om de skal bo i nord eller sør, sammen eller hver for seg. 

Det er så naturlig å leve sammen i parforhold. Vi blir oppfostret og primet til å se på samboerskap som noe så naturlig, at vi glemmer å minne oss selv på at parforholdet er en veldig komplisert relasjon med mange motsetninger. Vi velger en partner ofte basert på noe blant vår mest primitive hjernekjemi, som ofte oppstår som følge av et relativt smalt inntrykk av hverandre og at man deler interessen for hverandre. Mer skal det ofte ikke til, før vi har valgt oss et partnerskap som vi håper skal vare livet ut. Og i denne svært kompliserte relasjonen skal vi dele våre mest primitive sider med hverandre, samtidig som vi skal være avanserte nok sammen til å oppfostre barn - som ikke lengre er en så primitiv oppgave som biologien en gang trodde det skulle forbli. 

Jeg synes ofte familieliv blir redusert når det settes ut i praksis. Det faller så naturlig for oss, at vi sjeldent skjenker kompleksiteten i familieprosjektet en tanke. Mange av oss overtenker nok en del, men jeg tror det er vanlig å undertenke hvor krevende det er å skape et liv med noen man har valgt i forelskelsesrus. Og når det blir krevende perioder, så er det så lett å hoppe til "du forstår meg ikke", "du maser om de samme tingene", "jeg bare er sånn", "du bare er sånn" - uten at vi tar oss tid til å reflektere og tid til samtalene som kreves for å gå i dybden av samlivet vi lever. Det er jo ikke så rart, i dybden kan det befinne seg sår som ikke er helet, utvikling og nye livsfaser, nye perspektiver og brutte forventninger til forholdet... ubehag rett og slett. 

Alt dette skal man ha tid og overskudd til dersom man ønsker å utforske sitt eget samliv. Det er mye lettere å innfinne seg fra dag til dag og status quo, så lenge det skurer og går så er det vel helt greit da? Følelser tar mye tid, særlig når de ikke har blitt kjent på på en stund. Jeg synes selv det er en vanskelig del av forsvarsfamilielivet, det at vi har så lite tid sammen at det er vanskelig å vite når man skal prioritere samtalene som kan lugge i forholdet. Jeg tenker at dersom man kjenner at man virkelig unngår et tema fordi det er vanskelig, så er det en sterk indikasjon på at det er på tide å ta den samtalen.  

Jeg synes det er viktig at samliv i Forsvaret er et godt kommunisert tema. Nå som vordende offiserer drar rett fra videregående til Krigsskolen, så kan jeg ikke forestille meg noe annet enn at det er enda vanskeligere for dem å forberede potensielle partnere på hvordan en forsvarstilværelse kommer til å bli. Og altså, mannen min gjorde så godt han kunne han, den gang, men selv om han hadde 8ish år bak seg allerede når vi møttes, så var det en klønete og noe upresis formidling av hvordan denne tilværelsen kunne bli (sorry, mannen min - men you get it). Det jeg vil frem til er at forutsetningene for par når det kommer til å overkomme det som er belastende med tilværelsen, blir så mye sterkere jo bedre forberedt de er. Det tror jeg er en enda større oppgave nå enn det noensinne har vært. Også siden de som etablerer et samliv i Forsvaret nå, gjør det parallelt med at det er krig i Ukraina. De må forplikte seg på en annen måte enn bare for seks år siden. 

Så ja, ta de vanskelige samtalene med hverandre. Begynn tidlig. Uttrykk dine egne forventninger og lytt til den andres forventninger. Ikke vær bekymret for å leve i et forsvarssamliv, men heller ikke ta lett på det. Helst ta det på alvor - både samlivet og Forsvaret.