Kjære, gode du. 

Den siste uken har ristet hardt i folkesjela vår med Kong Haralds bortgang. Mange har sørget, og noen sørger fortsatt. Vi har fått en ny Konge som jeg håper og tror kan være vel så samlende som Kong Harald V har vært. Til hver og en av dere militære så vil jeg kondolere med tapet av deres tidligere øverste krigsherre, og ønske dere tillykke med deres nye. 

Det siste året har vi jo fått en innsikt i at samlivsproblemer rammer alle, og ingen hjem er forskånet. Jeg vil tro det har vært noen runder med både å vedkjenne seg hva en har gjort feil, og å beklage på et autentisk vis mellom vår nye Dronning og Konge i tiden som har vært. Reperasjon etter en relasjonell skade er kanskje noe med det aller viktigste man kan gjøre for at et par skal klare å stå sammen gjennom et helt liv. Man må anerkjenne og vedkjenne seg hvor man tråkket feil og man må vise både gjennom ord og handling i ettertid at man forstår hva og hvorfor det var feil. I bunnen må det ligge en sterk kjærlighet og ektefølt omtanke for hverandre. Kan du stoppe opp her og nå og kjenne etter? Bruke ett minutt på å føle på kjærligheten du kjenner for din partner? Hvorfor elsker du nettopp denne personen så sterkt? Kjenn litt. 

Jeg tror sterkt på at å anerkjenne problemer er nøkkelen til å forebygge problemer. Det gjelder også i forsvarssamlivet. Det er lettere for samvittigheten å suse i tilværelsen uten å vedkjenne seg at det er problematisk for noen andre, som for eksempel familiens barn eller partneren sin, men samtidig kan problemene vokse. Jeg vet at det er enklere å si "det går bra, hen tåler det, hen står i det" og så videre, uten å ta en fot i bakken og se på hva som virkelig er problematisk med tilværelsen. Kanskje er man redd for at man ved å uttale problemene høyt, så vil de se så store ut at det er vanskelig å forsvare hvorfor man lever et slikt liv som kan være så belastende for familierelasjonene som det et forsvarsliv kan være. 

Innen Boweniansk tradisjon i familieterapi jobber man med å differensiere følelser og tanker. Det er en inngang til å komme dypere ned i forholdets materie og man kan utforske sitt eget samliv i Forsvaret ved å jobbe med å separere følelser og tanker. Vi tenker og kan kjenne på at det kan være vanskelig når partneren vår har glemt å gi oss en beskjed. "Han sier alltid i fra i siste liten når han skal reise bort". Det er en tanke, og ved å gå dypere ned i denne tanken kan man også å jobbe med følelsene som oppstår. Det er følelsene som inneholder ekte kunnskap og forståelse for partneren din. Tanken er ofte "anklagen" som sier noe om hvem som gjør noe "feil", mens følelsene inviterer oss til å se på oss selv og dermed utforske både tanker og følelser som noe som oppstår i relasjonell intimitet og er overføringer av hverandres handlinger, tanker, ord og følelser. 

I en fersk RCT-studie gjort på koreanske forsvarsfamilier har de nylig testet ut et relativt velkjent familieterapi-program som kalles Thank you, sorry and love (TSL; Sung et al., 2026). Jajaja... jeg vet at norske og koreanske forsvarsfamilier neppe har mye til felles, og det nevnes såklart i studien at overføringsverdi til andre nasjonaliteter er en svakhet ved den. Samtidig så er studiens kjerne - selve kjærlighetsforholdet og hvordan tilfredshet i forholdet påvirker evnen til å ha det godt i et forsvarssamliv. Komponentene i TSL berører noe så dypt i et hvert kjærlighetsforhold at jeg synes det er verdt å fortelle dere om det, men selve terapiløpet skal jeg ikke utdype her.

Men prinsippene som omhandler å uttrykke og utvise takknemlighet for noe partneren din tilfører deg og ditt liv, ærlig og trygt formidle og snakke sammen om et sår som sitter i relasjonen og etterpå utvise kjærlighet ovenfor hverandre, kan likevel være nyttige i hverdagsfamilielivet. Det finnes ikke et forsvarsfamilieliv uten sår. Forsvarslivet tvinger oss stadig til å dytte forholdets tålegrense og man vet jo ikke om grensen er nådd før man rett og slett møter den. Da er evnen til å stå i ubehaget sammen, reparere sammen og elske sammen, ekstra betydningsfull for å kunne fortsette både som en familie, og også sammen med Forsvaret. 

Jeg synes selv det er vanskelig å kommunisere til mannen min hvordan det oppleves og føles for meg å fasilitere for at han skal kunne ha både en karriere og en familie, uten å være anklagende. Fordi det er en stadig overføring mellom hva jobben hans krever av han, som igjen krever noe av meg. I den overføringen er det ofte noe som gavner han eller som han ønsker å å gjøre/delta på, mens det overfører noe på meg som jeg ikke tjener noe på og som gjør situasjonen min vanskeligere. 

I det spennet oppstår behovet for å snakke sammen om det ofte når min tålegrense allerede er nådd, og det kan kan komme ut på en anklagende måte. Da må vi kjøle oss ned (les: ofte meg) og vi må skille mellom tanker og følelser, og handlinger og følelser. For eksempel så kan jeg føle mye og lese mye inn i det når han er ordknapp og gir avmælte responser (klassisk menn). Da må vi rydde i det sammen, rett og slett kategorisere hva som er hva av handlinger, tanker rundt handlingene og følelser rundt dem. Sorteringen hjelper oss med å komme videre sammen når en av oss er skadeskutt.

Jeg håper forsvarspar snakker sammen om samlivet. Ikke stopp med å ha temaet på plakaten relativt jevnlig. Prøv å komme på undersiden av det praktiske for å snakke sammen om følelsene bak husarbeid, fordelingen, savnet og jobben. Vær åpne for at det er et ubehag knyttet til det og at begge to til tider tråkker feil. Det er jo ikke så rart - hver dag er ny og uopplevd og det er ikke mulig for deg eller partneren din å forhåndstenke seg gjennom fremtidige situasjoner på et perfekt vis. 

Jeg ønsker alle forsvarsfamilier en god start på årets siste halvår, med øvelser, INTOPS, avskjeder og savn som måtte komme så håper jeg alle klarer å bevare gnisten for både Forsvaret og for forholdet denne høsten <3 

Stor klem!