Aller beste du! 

Da er jeg, etter en hektisk periode, endelig klar for å skrive her til deg som vil lese! Det er hektisk for tiden fordi jeg har satt i gang pilotering av sosiale tjenester til forsvarsfamilier. Det vil si at jeg er i oppstarten av å skape en samtaletjeneste som skal blande psykodynamiske prinsipper, samtidig som de skal ivareta forsvarskonteksten godt. 

I tillegg planlegger jeg og Cesilie Robertsen, som jobber med kvinnehelse på Elverum, en kosekveld for forsvarsfruer på Popsykkel på Elverum den 12. november (jeg linker til Cesilie under her hvis du er nysgjerrig på hva hun driver med og mulighet for påmelding til kosekvelden åpner i neste uke). Planen er at vi skal kunne gjøre masse slikt på Innlandet fremover, som en del av Elverum sin satsing på helse og beredskap og selvfølgelig også på forsvarsfamilier (som er en viktig del av dette). Jeg håper at jeg treffer deg på kosekvelden! 

Det er ikke uten grunn at jeg teamer opp med Cesilie når jeg skal skape noe for forsvarsfruer- og kvinner nå. Hun er ekspert på syklusrelatert kvinnehelse, og når vi slår oss sammen så er det for å sette kunnskap om kvinnehelse sammen med kunnskap om et forsvarsfamilieliv slik at det kan bli noe nyttig som bidrar til å ivareta kvinner med tilknytning til Forsvaret her i regionen (jeg skriver kvinner med tilknytning til Forsvaret her fordi denne kvelden blir ikke bare for sivile partnere, men selvfølgelig også for kvinner som selv jobber i Forsvaret også). 

For i motsetning til testikler som produserer hormonlagre hos menn døgnet rundt, så har vi kvinner en noe mer kompleks strøm av hormoner som påvirker hvordan vi har det i ulike faser av syklusen vår, og den syklusen stemmer jo ikke alltid overens med Forsvarets planer for å si det slik. Det kan hende du vil lese mer om testikler nå siden jeg brukte ordet i overskriften, og det var dessverre en click bait for å få deg hit. Hehe, neida, eller jo. Men jeg skal i hvert fall skrive litt om menn og kvinner og ivaretakelsen av hverandre internt i kjernefamilien, og testikler har jo en indirekte innflytelse på det. 

For i helgen så har jeg lest en en kvantitativ studie utført på norske vernepliktige og offiserer i Sjøforsvaret, hvor forskerne undersøkte hvilken betydning støtte fra familien hjemme hadde på den psykiske helsen til militære under deployering (Nordmo et al., 2020). Jeg må først legge til at når det er snakk om psykisk helse her, så er det snakk om mennesker som er selekterte til tjenesten og har en veldig robust psykisk helse som utgangspunkt. 

I artikkelen omtales det som minor psychiatric symptoms og det er ikke nødvendigvis det samme som psykiske lidelser eller betydningsfull nedsatt fungering. Det handler om at den generelle velferden til den deployerte nedsettes dersom den opplevde støtten hjemmefra synker. Det denne studien fant, var at støtten fra familien hjemme, sank midtveis i deployeringen, og at dette korrelerte med en økning av negative psykiske symptomer hos den deployerte. Grafen ser ut som dette:

Samtidig så skjer det jo også noe hjemme når man er midtveis i en deployeringsperiode. Veteranundersøkelsen fra NKVTS (2023) belyser at det å være alene med alt ansvar over en lengre periode påvirker den fysiske og psykiske helsen til den som er hjemme, i en negativ retning. Den studien får frem veldig godt noe jeg vet er velkjent for de fleste partnere som støtter den militære hjemmefra: det går ut over egne basale behov som tid til søvn, trening og kosthold og det går ut over velferden til dem som er hjemme (Brunovskis et al, 2023). 

Det er ingen hemmelighet at deployeringer er en blanding av både ekstremt belastende og samtidig kan være veldig berikende for begge parter, det er altså en veldig kontrastfylt livssituasjon å være i for begge. Det gir rom for å reflektere over hvordan kan et par egentlig støtte hverandre i en svært belastende situasjon som skal vare i en lang periode og som innebærer komplett adskillelse fra hverandre? 

Jeg vet selv at den støtten jeg gir til mannen min i forhold til hans fravær fra hjemmet, avhenger veldig av hvor jeg er i egen syklus. Det er langt mer støtte for han å få i follikkelfasen enn det er i lutealfasen, der jeg tvert i mot kan få mer bebreidende følelser rundt at han er lite hjemme. Det er jo ikke så lett, jeg kan forstå at menn blir forvirret av kvinnesyklusen når de selv får sin daglige dose med de samme hormonene levert på døra av ingen ringere enn de flittige testiklene selv. En daglig dose som holder dem forholdsvis rolige@ og stabile gjennom hele året, mens vi kvinner kanskje svinger litt fra uke til uke. Den ene uka er jeg stolt over alt han gjør, og den neste uken er jeg sur for at han aldri er hjemme. 

Det finnes ikke et forenklet svar på det som passer alle i hver sine ulike familiesituasjoner. Telefonkontakt er selvfølgelig en åpenbar "løsning", men når forholdet går inn i "telefon-fatigue" (når samtalene bare blir tomme, forpliktende samtaler med tørt innhold) så kan det også bli til en vanskelig knute på forholdet. Det krever en kontakt med eget følelsesliv å holde liv i de intime aspektene ved forholdet fra fjernt, samtidig som det krever både et overskudd og en vilje til å være i kontakt med egne følelser når alt man egentlig jobber for er å komme seg helskinnet gjennom en periode. Kanskje trenger vi mest av alt å bare ha en veldig sterk bevissthet rundt at støtten vi gir til hverandre innad hver familie, betyr veldig, veldig mye for vår evne til å bevare forsvarsfamilielivet.