Aller beste deg! 

I det siste har denne bloggen nesten kjentes ut som et forsømt barn jeg har, som jeg ikke har tatt meg tid til å ha på fanget. Det handler om at jeg har flere løse tråder in progress, mens jeg undersøker hvordan jeg kan skape reelle ivaretakende tjenester for forsvarsfamilier på det private markedet. I den prosessen så har det vært mindre tid til å skrive her, men forhåpentligvis blir det bedre tid til kvalitet og innholdsrike innlegg etterhvert. 

Det er et tema som opptar meg i enhver familiesammenheng - om det har vært i tidligere jobber med mennesker og familier, min egen familiekontekst eller i forsvarsfamiliekonteksten - og det er foreldrefilosofier. For det er en tidløs trend at barna våre skal utvikle en høy grad av selvstendighet og situasjonsforståelse i ung alder. Gjennom tidene så har det vært mange veier til dette målet, og bak ligger det ofte en filosofi om at for å oppnå selvstendighet må barna klare veldig mye selv, til tross for at de kanskje er for små og ikke tilstrekkelig utviklet til å forstå konsepter som vi voksne tar for gitt. 

Rydding og orden på rom er et eksempel på dette. Rydding er en aktivitet som krever planlegging og organisering, og man kan ikke forvente at et barn til det fulle skal forstå hvordan rydde i lekene sine når de er små. Det handler om utviklingen til hjernens prefrontale korteks som er ansvarlig for avanserte, eksekutive funksjoner og som også er den delen av hjernen som utvikles over lengst tid. Dermed kommer slike ferdigheter som vi voksne anser som enkle, litt senere enn hva vi kanskje skulle ønske. 

Man kan for eksempel gi et barn på tre år enkle, konkrete beskjeder som å legge legoen i akkurat denne esken, og man kan gi et barn på fire-seks år litt mer avanserte beskjeder som å samle alle kosedyrene sine og sette bøkene på plass. Fra syvårsalderen kan man gradvis forvente at barnet forstår mer av konseptet rydding og organisering og det krever mindre og mindre tett samhandling med en voksen. 

Rydding er bare et eksempel på et område hvor det er veldig vanlig at foreldre forventer mer enn det som er adekvat for barnets alder. Eksempelet er et knutepunkt mellom biologisk psykologi og foreldrefilosofi i praksis og det bringer meg til det jeg skrive noe om, som er sosial læringsteori. For sosial læringsteori er en litt "glemt" teori i foreldrepraksis, og jeg mener den er nyttig for forsvarsfamilier fordi den gir et handlingsrom for en praksis i foreldreutøvelsen som handler om hva vi gjør og hvordan vi gjør det, og at veien til selvstendige barn (og for mange også mer regulerte barn), kan gå gjennom de eksemplene foreldrene setter i løpet av en dag og en oppvekst. 

Mange kjenner sosial læringsteori reduksjonistisk gjennom youtube-filmer av Banduras eksperiment hvor voksne slo en dukke og etterpå filmet barnas atferd mot dukken. Eksperimentet i seg selv og artiklene til Bandura er på ingen måte reduksjonistisk, men dette handler om mer enn at barn kun imiterer voksne i en gitt situasjon, slik som det kan se ut som dersom man bare ser filmene. Og man må plassere sosial læringsteori i moderne kunnskap om barns utvikling, som eksempelvis kunnskap om speilnevroner som er en bro mellom biologi og teori om sosial læring. 

Det som er både litt godt og litt vondt med kunnskap om sosial læring, er at vi som foreldre i veldig stor grad er med på å bygge barnas selvstendighet i det vi sier og gjør. Våre rutiner på å rydde og planlegge, vår samhandling med andre voksne og våre barn, våre rutiner med å møte på jobb og å lage middag, blir internalisert av barna våre. Det lille barnet formes til en selvstendig voksen ved å observere og samhandle med oss. Interaksjonen mellom foreldre og barn fører til det som kalles inferential social learning (eller slutningsbasert sosial læring) og gjennom vår modellering av voksenrollen internaliserer barnet en forståelse av den selvstendige voksenrollen som barnet en dag skal innta. 

Jeg sier ikke at vi ikke skal gi barna våre oppgaver eller ikke ha forventninger til dem, men når hjernen i vekst blir overbelastet og ikke klarer å sette sammen informasjon, så kan det komme til uttrykk gjennom sinneutbrudd, trass, hylgråt eller andre sterke emosjonelle reaksjoner. Vi som foreldre kan bli stresset og sinte av det, og det kan bli situasjoner som er vonde og tidkrevende å løse. De situasjonene må etterhvert uansett løses med nærhet til voksne. Ved å gjøre voksenkontakten "fremtung" i møte med situasjoner som kan skape stress eller uro hos barna, så øker sannsynligheten for at man unngår å måtte reparere situasjonen gjennom trøst og regulering etter at barnet har fått en emosjonell reaksjon. 

Det kan være både mer lærerikt for barnet i tillegg til at man skaper roligere foreldre/barn-situasjoner dersom man støtter barna med tett voksenkontakt i starten av en situasjon, og løsner nærværet underveis. Det er en strategi som både i situasjoner med rydding, stelling og legging for eksempel kan være med på at vi sparer tid ved å gjøre voksenkontakten fremtung, samtidig som vi bidrar til at barnet internaliserer at vi er her for hverandre, voksne hjelper barn og at barnet er verdt tiden din.

Det kan være veldig krevende å være foreldre i et forsvarssamliv. Man er mye alene, tiden strekker ikke til for å tilbringe så mye tid med barna sine som man ønsker, og det kan være vanskelig å integrere den militære forelderen i hvordan "ting fungerer hjemme". Ikke minst kan man være uenig om foreldrefilosofier og utførelse. Jeg opplever selv at det å integrere sosial læringsteori i foreldreutøvelsen både gir meg rom til å stole på at hjemmemiljøet på mange måter er en proaktiv arena for barnets læring og det hjelper meg å zoome mer inn på hvordan jeg utøver foreldrerollen fremfor hva barnet mitt klarer og ikke klarer. Det tar rett og slett vekk en liten del av stresset og presset i hverdagen, og det er det jeg håper det kan gjøre for deg også ved å skrive om dette. Uansett så er du eksperten på din familie og ditt familieliv, og det er du som vet om dette kan være en foreldrefilosofi som kan være nyttig for deg når det står litt fast. 

Stor klem!