Stor klem!

Dere! jeg må takke dere som har lyttet til podcast-episoden som jeg gjestet hos «Et øyeblikk - en evighet»! Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger og det gir meg stor tro på at det å formidle aspekter ved tilværelsen som er relaterbart for mange - er viktig! Takk til dere som lytter og leser - og ikke minst takk til Tom og redaksjonen til «Et øyeblikk» som ivaretar hjemme-perspektivet i veteranhistoriene. Det er verdifullt! 

Jeg har sagt jeg skal skrive om det som er fint ved å være forsvarsfamilie så da får jeg prøve på det nå. Det er jo grunner til at mange velger dette livet. Det åpenbare handler jo om å velge partneren sin hver dag og å «la» partneren være i en jobb som betyr mye og er viktig. Da bruker jeg begrepet «å la partneren være i jobben sin» med litt ambivalens, men jeg vil være ærlig om at dette er en form for familieliv som det er best å være enige om å leve. Og det kan kjennes fint ut - det å være med på å muliggjøre at den man er glad i kan bidra i Forsvaret. 

Sammen med Forsvaret

Jeg har vel skrevet om det tidligere, at vi kjenner ikke vårt eget samliv utenfor Forsvaret. Det er slik vi har levd sammen siden vi møttes. Hadde det ikke vært mest bra, så hadde vi nok enten gått fra hverandre eller så hadde vi gått fra Forsvaret. Det er som ved etthvert forhold uavhengig av yrke og livsstil: man må først og fremst ha det bra med partneren sin, da kan man stå i ganske mye sammen. Jeg tror at dersom man er klar og åpen for det som et familieliv i Forsvaret kan innebære, så kan mye av det som er utfordrende bli til styrker i parforholdet. Som å savne hverandre, glede seg over tiden man har sammen, mindre tid til irritasjoner og ikke minst stå sammen om et så utfordrende familieprosjekt som forsvarsfamilielivet kan være. Det kjenner jeg både for meg selv og jeg ser det blant par rundt oss; mange av disse utfordringene bidrar til å bygge resiliente familier som tåler mye sammen. Jeg tror lange perioder fra hverandre bidrar til å holde liv i noe som kanskje hadde druknet i hverdagen uten periodene med savn og lengsel. 

Felleskap og livsfaser 

Det åpenbare, som jeg også nevner i podcasten, er at Forsvaret kan gi tilgang til unike fellesskaper og bra mennesker som stiller opp for hverandre - også for de sivile partnerne. Det kan bety veldig mye og det har det absolutt gjort for meg. På et tidligere tidspunkt i livet så var dette veldig viktig for at jeg kunne se for meg et forsvarsfamilieliv på lang sikt. Blant annet bidro det til at det ble «lett» å tørre å flytte til nye steder og riste litt i det som var trygt. 

I masteroppgaven min så fremtrer et slags "livsfaseparadoks" for de sivile partnerne. Dette går ut på at tilgangen til nettverk og Forsvarets fellesskap minsker jo eldre man blir og jo lengre fartstid man får i tilværelsen, selv om det er naturlig å anta det motsatte. Altså at jo lengre fartstid man har som sivil partner, desto større burde tilgangen til nettverk med militær tilknytning være (andre sivile partnere for eksempel). Etter hvert som den militære stiger i grad og tiltrer stillinger som det «finnes færre av», ut av eksempelvis tropp og kompani, så øker de demografiske forskjellene mellom kollegaer (som alder og bosted) og dermed også tilgangen til andre forsvarsfamilier i lik livssituasjon. Altså minsker tettheten mellom kollegaer som er i samme livsfase og variasjonen i alder og bosted/pendling øker, noe som påvirker den sosiale situasjonen til sivile partnere også. 

Det bidrar til at sivile partnere kan miste litt fotfeste til fellesskapet i Forsvaret. Det er på godt og vondt, fordi vi bør kanskje først og fremst finne vår plass i det sivile samfunnet, der vi ferdes mest. For det er for mange to forskjellige forsvarsliv å være noen og tjue år, feste i messa og være med på alt - i motsetning til å leve et vanlig hverdags- og familieliv. Det er to måter å leve forsvarsfamilielivet på som sjeldent kan sammenlignes og to livsfaser som ikke kan sidestilles. Dermed er det naturlig at vi sivile partnere etter hvert hektes av den sosiale kjernen i fellesskapet, til fordel for andre sivile miljøer hvor vi skal være tettere integrert. 

For meg har det vært en innholdsrik reise som jeg er glad for å være med på og jeg vil aldri fraråde noen fra å leve et forsvarsliv sammen med en militær, tvert i mot. Men jeg ønsker at vi skal snakke mer og høyere om tilværelsen, slik at det blir tydeligere for systemene rundt forsvarsfamiliene hvordan tilværelsen påvirker familieliv og samliv. Systemene rundt familiene er jo ikke bare skole og offentlige instanser, det er også øvrig familie. Så da passer det fint å avslutte med et sitat av en annen tidligere gjest hos «Et øyeblikk - En evighet», Frederikke. For som hun så fint sier det: I en militær familie tjenestegjør alle!