Tusen takk for så mange fine tilbakemeldinger på det forrige innlegget mitt om likestilling i forsvarsfamilier. Det er tydelig et tema som engasjerer og som treffer mange. Jeg får dessverre ikke skrevet så helhetlig og grundig om hvert tema for å holde innleggene korte, men likestilling i uvanlige samlivsformer som dette er åpenbart noe som treffer mange. Det virker som om engasjementet henger sammen med at dette ikke handler om holdninger til likestilling i parforholdet, men fordi alle våre ulike familiekonstellasjoner med den variasjonen som det finnes av forsvarsfamilier - forsøker så godt de kan å få eget familieliv til å fungere best mulig. Mellom familiens og Forsvarets krav rett og slett. Jeg heier på dere i alle de uvanlige familiesituasjonene dere står i fordi akkurat din familie bidrar til Forsvaret!

Nå er det et annet tema jeg ønsker å skrive om - flytting. Forsvarsfamilier er mobile familier og jeg vil skrive litt om flytting og valg av bosted. Også når det gjelder forsvarsfamilier og flyttinger så er det store variasjoner av hvilke situasjoner man havner i og jeg har selvfølgelig ikke erfaring med alle mulige varianter, men noen perspektiver har jeg. Selv har vi nylig flyttet fra ett postnummer til et annet på Elverum og det er en valgfri flytting utenom beordring. Siden en valgfri flytting også skjer mellom øvelser og andre aktiviteter både i Forsvaret og på min egen jobb i tillegg til å påvirke datteren, så kan en slik hektisk avgjørelse vekke reaksjoner fra folk rundt oss. 

Det kan virke lite gjennomtenkt når man plutselig flytter mellom øvelser og midt i en allerede sprengt kalender og det er kanskje vanskelig å sette seg inn i hva som ligger bak slike avgjørelser. Min oppfatning er at noen kan tolke forsvarsfamilier som impulsive i valg som har med flytting og bosted å gjøre, fordi tiden med usikkerhet og grubling rundt hvor skal man egentlig bo, ikke er synlig. Spørsmål om hvorfor vi flytter nå når det er så mye annet som skjer, hvorfor utsetter vi det ikke til litt senere og lignende, kan komme fra ulike hold. 

Men en forsvarskalender er som regel stappfull hele året. Det er kort tid mellom øvelser, kurs, en liten tur til Finnmark her og en snartur utenlands her. I løpet av året er det sjeldent tre uker sammenhengende uten noe ekstra. Dersom vi skal innordne oss etter forsvarskalenderen så er vi ikke lengre fri som familie til å gjøre endringer i tilværelsen vår. Da vil endringer i familietilværelsen kun være mulig når det er beordringsstyrt.  

Flytte med Forsvaret

Når forsvarsfamilier flytter til et nytt sted som følge av beordring så skjer det ofte veldig raskt. Man får kort tid på seg fra den militære får beskjed om stillingen, tar et valg rundt stillingen (i de tilfellene de kan takke ja eller nei til en beordring) og til stillingen skal tiltres. Noen ganger har man litt bedre tid, men ofte så er det snakk om noen få måneder. Samtidig som beordringen til ny stilling kommer, så vet jo familiene at det i utgangspunktet gjelder for to-tre år. Altså vet man ikke alltid om det er en permanent eller mer langvarig flytting. Dermed er det mange av oss som velger et midlertidig bosted, enten i form av forsvarsbolig eller å kjøpe seg noe enkelt og praktisk for en periode. 

Dersom den militære skal strebe etter å oppfylle Forsvarets behov, så må som regel hele familien være med på å innfri det behovet. Det innebærer at de fleste forsvarsfamilier på ett eller annet tidspunkt har opplevd eller kommer til å oppleve slike forhastede flyttinger. Premissene som følger er ofte at familien ikke får sette seg inn i hvordan bostedskommunen fungerer og ser ut, hvor det kan være fint å bosette seg på sikt, om det er andre kommuner i omegn som er godt egnet med tanke på jobb til den sivile partneren, barnehage og skole og så videre. Man flytter til et sted man ikke kjenner. 

Hvis vi skal få velge noenlunde selv hvor og hvordan vi skal bo, så må vi akseptere at vi må flytte på ugunstige tidspunkter i livet. I masteroppgaven min forteller en informant om hvordan hun var alene i en flytteprosess mens mannen var på vei ut i intops. Hennes historie er uvanlig i det sivile liv hvor det er vanlig at man begge er hjemme når hjemmet kjøpes og flyttes inn i. For forsvarsfamilier representerer hun en situasjon mange kan kjenne seg igjen i og et perspektiv som rommer mange av oss. Vi har selv opplevd å ikke dele de første nettene sammen på nytt bosted ved to av fire flyttinger.

Utfallet av slike forhastede flyttinger blir ofte veldig forskjellig fra familie til familie. Noen klarer ikke slå seg til ro, noen trives kjempegodt, andre angrer, noen liker stedet, men trives ikke i bydelen, noen føler seg ensomme, andre får raskt tilgang på nettverk, noen lengter ekstra til sitt opprinnelige hjemsted når de kommer til enda en ny plass og noen føler at brikkene endelig faller på plass. Etter utallige samtaler med venninner om flyttinger opp gjennom årene så vil jeg påstå at flyttinger er noe som virkelig kan vekke et spekter av følelser og som ofte innebærer en langvarig uro og usikkerhet.

En følelse av å nesten lande, uten å lande helt. Følelsen av å komme hjem, uten å være helt hjemme. Følelsen av å overbevise seg selv om at dette er det riktige, uten å være helt sikker. Flyttinger for forsvarsfamilier er ofte både emosjonelt og vanskelig. Samtidig som det blir forenklet, fordi det er forventet av oss, det kreves av oss. Det er noe vi må gjøre uten å føle så mye på det. Og vi skal det - være mobile når det kreves av oss, men vi må også få litt rom for å være mobile når det er det vi trenger for å lande i eget familieliv. Så da skjer det slik, tilsynelatende forhastet og uventet for andre. Planlagt og veloverveid for forsvarsfamilien. Et skritt i riktig retning for å bedøve tvilen rundt tilværelsen. Mellom øvelser og forpliktelser. Slik det er å være mellom familiens og Forsvarets krav.