Kjære dere! Jeg er så takknemlig for dere lesere og jeg håper at dere sitter igjen med _noe_ etter å ha lest. Det jeg ønsker mest av alt at du skal sitte igjen med, er at du kjenner deg igjen i beskrivelsene av tilværelsen - at du føler deg forstått dersom du selv lever i et militært samliv. Dersom du selv har lite eller ingen tilknytning til Forsvarsfamilier så håper jeg at det å lese her gir deg noe i form av høyere innsikt i familiemaskineriet bak det norske Forsvaret. Og hvis du selv er militær så håper jeg at dette er gjenkjennbart også for deg og at du synes det er fint å lese om temaet i et sosialt familieperspektiv. Kanskje dette kan være samlivshodeputa som du kan hvile det stridstekniske hodet ditt på? 

Det er en stund siden jeg begynte på dette innlegget noe som blir synlig når jeg nå åpner mac` en og det begynner med "De siste dagene har jeg og mannen min holdt Radio Rock-skift døgnet rundt i et forsøk på å vinne billetter til Foo Fighters." Det begynner vel å bli to uker siden? Jeg holder uansett litt igjen på den tråden fordi det kom noe samlivsk ut av det. Siden vi ikke deler hverdagen sammen og den for det meste består av repeterende telefonsamtaler om praktiske ting gjennom sliten dialog i et strebersk forsøk på å holde liv i ekteskapet vårt, så var det litt gøy å forsøke å vinne de billettene sammen. Vi holdt Radio Rock-vakt på hver vår kant og de ekstra meldingene til hverandre hvor det sto "Rock Learn to fly" for å sikre at begge sendte inn til RR, ga oss noe å engasjere oss i sammen. Såh, dagens tristeste samlivs-tips fra meg for de av dere som pendler: Delta på radio-konkurranser sammen! 

Radio Rock-hjernevasken er absolutt når Metallicas unforgiven blør ut av ørene mine og blir til et innlegg om at jeg føler meg bundet av forsvarstilværelsen med ordene "never free, never me.." selv om jeg er sikker på at Hetfield ikke synger om kunsten å sjonglere jobb, husarbeid, plikter, omsorgsoppgaver og en fraværende mann. Hva er vel musikken dersom man ikke lar seg bli truffet av frasene i en treffsikker tekst? Jeg velger å bruke inspirasjonen fremfor å begrave den. 

For jeg kjenner litt på den setningen om dagen. Jeg føler meg nok bundet. Alt fra å få det til å gå rundt hjemme i sitt eget lille rede, til å mentalt håndtere at jordkloden har blitt et banalt sted å ferdes. Stort sett på grunn av krigshissere og feilplassert makt. Uten at jeg skal gå videre inn i det nå, så kan det også være slik at alt dette kræsjer med hvordan vi etterlever forventningene vi har til hverandre i et samliv. Mannen lengter tilbake til den tiden jeg tok lettere på livet og hadde langt mer lave skuldre enn jeg har nå. Jeg synes det er vanskelig å synliggjøre for han hvordan hverdagen er for meg når jeg er alene, siden vi er to når han er hjemme og det sjeldent er i hverdagene vi er sammen. Det kan bli både frustrasjon og misforståelser av slikt. Man kan si at kommunikasjon i parforholdet er nøkkelen i det uendelige - det hjelper lite når tilværelsen over tid "avlærer" oss par-kommunikasjon og den skal repareres på 48 timer hver uke. Kommunikasjon i et parforhold tar årevis å bygge opp og vi lever i en samlivsform som gradvis bygger ned denne evnen mellom oss. 

Forsvarsfamilier trenger mer støtte

Jeg har tidligere uttalt både her, men også på podcasten "Et øyeblikk - en evighet" at jeg ikke mener forsvarsfamilier skal få noen spesialbehandling, men at vi trenger et litt større klapp på skuldra innimellom for å holde motivasjonen oppe. Jeg har ikke vært ærlig om dette. Jeg håper dere forstår at det tar tid å finne seg selv skriftlig så vel som muntlig, det å skrive handler om å utforske egne skyggesider og sakte bli kjent med disse selv. Det kjennes ut som en skyggeside å innrømme at jeg faktisk mener at vi burde blir kompensert gjennom egne tilpassede velferdsordninger for å leve denne formen for familieliv. Det eneste "vi får" er at den militære tjener tillegg på noe av det ekstra arbeidet som det skattes ekstra av og som ikke er pensjonsgivende. Det er det "vi får". Ellers, ingenting ekstra til familiene for innsatsen. 

Jeg tror de fleste småbarnsfamilier er i skvis mellom jobb og hjem i dag, forsvarsfamilie eller ikke. Jeg unner ingen foreldre som skal gi både omsorg og en varm oppvekst til sine barn, å ha så lite fritid som det dagens foreldre har. Hadde det vært opp til meg så hadde 30-timers uken i ordinært arbeidsliv vært innført for lenge siden (jeg tror det hadde løst flere folkehelse-utfordringer også). Jeg har forsøkt å vært forsiktig med å mene så mye her i tilfelle meningene misforstås og kan virke undergravende overfor andre yrkesgrupper og familiekonstellasjoner. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker bedre kår for både sykepleiere og barnehageansatte, men jeg skriver om forsvarsfamilier og dilemmaer som oppstår i vakuumet mellom Norges sikkerhet og familiene som muliggjør vårt forsvar.

I en fersk forskningsartikkel er forskjellene i velferdssystemet rundt militærbarn i 13 europeiske NATO-land undersøkt for å se på hvilket ansvar som påfaller Forsvaret selv i de ulike landene, og hvilket ansvar som påfaller det statlige velferdssystemet som gjelder for alle uavhengig av yrkestilhørighet (Kasearu & Olsson, 2019). Her finner de at Norge blant annet har gode universelle ordninger for blant annet daycare (altså barnehage/skole/SFO), foreldrepermisjon og helsehjelp, at det kan være årsaken til at det ikke finnes andre velferdssystemer for norske forsvarsfamilier. 

I noen av landene har militære foreldre et slags "foreldre-vern". For eksempel i Estland der militære foreldre med barn under tre år, ikke kan bli deployert (Kasearu & Olsson, 2019, s. 91) eller i Slovenia hvor militære foreldre kan nekte å jobbe mer enn åtte timer om dagen dersom de har ett barn inntil tre år, eller flere barn inntil førskolealder (Kasearu & Olsson, 2019). Noen kan kanskje tenke at forbud mot deployering er inngripende i et familieliv, men samtidig kan man argumentere for at barnets beste blir vernet ved å unngå tilknytningsbrudd i tidlige barneår og at militære foreldre slipper å oppleve press for å reise ut mens de har små barn. Artikkelen påpeker at selv om nasjoner hvor forsvarsfamilier i stor grad kan bestemme selv hvor de skal bo og dermed slipper risikoer som følger med å flytte (slik som pendlere i norske forsvarsfamilier), så forringer dette militæres foreldre mulighet for å delta aktivt i barnas liv og innebærer generelt mindre tid sammen som en familie (Kasearu & Olsson, 2019, s. 86). 

Jeg skal ikke gå videre inn i hvilke goder jeg mener vi burde få akkurat nå. Det er omfattende og kan spares til siden. Jeg kan si fra mitt eget ståsted at det ofte er for vanskelig å håndtere de "vanlige" livsbelastningene når forsvarstilværelsen preger hele vår måte å leve på. Det er forventet fra samfunnet at vi skal leve vanlige familieliv under uvanlige omstendigheter og at påkjenningene som hører med forsvarsfamilietilværelsen skal håndteres innenfor familiens rammer uavhengig av strukturene rundt oss. Det er en gradvis innkjøring fra spennende, gøy og meningsfullt - til tyngende, ensomt og utmattende. Slik ble det sakte, men sikkert til - at jenta som engang var så gøy og fri, ble til en øverstkommanderende i hjemmet som har glemt kunsten å vrenge jakka si i messa.