Kjære, gode du! Tusen takk for at du popper innom her akkurat nå for å lese. Jeg vet at du bruker av tiden din, og jeg er takknemlig for at du bruker noen minutter her inne sammen med meg. 

Nå er det mange som vet at hunden min ble borte i ferien, og at vi måtte avbryte ferien vår for å delta i søket etter henne. Heldigvis kom hun til rette igjen, etter nesten seks dager ute alene. Det er en ubeskrivelig dyp følelse av lykke å ha henne tilbake igjen. Jeg skal ikke bruke hele innlegget på selve denne historien altså, men belastningene som fulgte med denne hendelsen minner meg ettertrykkelig på utsagnet i veteranstudien til NKVTS (2022), hvor de bemerker at forsvarsfamilier opplever de samme belastningene som alle andre familier, og belastningene ved forsvarstilværelsen kommer i tillegg til alt det andre som skjer i et liv. 

Når denne ferien tok en wrong turn og ikke ble som den skulle, så har jeg virkelig kjent på viktigheten av landsbyen rundt forsvarsfamilier. Landsbyer som det kan ta åresvis å bygge opp, og som raskt kan bli brutt ned av endringene som følger med tilværelsen. Vi har brukt mange år på å bygge oss opp ett nettverk av både sivile og militære venner her i Elverum, og selv om det tidvis har føltes ensomt ut her også, så ser jeg nå at vi virkelig ikke er alene når det gjelder. 

Jeg tenker det er viktig å skrive om det nå når høsten melder seg og ferien er over. For mange forsvarsfamilier så skjer det store endringer når det er høst, da det er en tid for relokasjon av tjenestested og bytte av stilling for mange. Noen skal bryte opp det de har der de kommer fra og flytte til nye steder. Nye opplevelser og utfordringer venter og jeg vet at flyttinger kan være både spennende og vanskelig på samme tid. Noen skal bli igjen mens den militære halvdelen starter pendling og andre skal gjøre seg klare for å være lenge alene. Noen, meg selv inkludert, skal fortsette som før og kanskje ha nedtelling til en vanskelig del av tilværelsen er overstått for denne gang. 

Endringene er en stor del av tilværelsen og for partnerne som "bare" henger på har endringene et annet innhold enn hva det har for de militære. Om det gjelder flytting eller pendling så betyr det for partnerne at de mister en del av landsbyen sin og at nye bestanddeler må bygges opp. Om det er mannen som må "byttes" ut av venner og familie eller venner og familier som byttes ut med en mer tilstedeværende mann, så er det uansett noen tomrom i støtteapparatet som må fylles opp - og det kan ta tid å bygge. 

Jeg ser i markedsundersøkelsen jeg har lagt ut, at flere har opplevelser med å bli møtt med "dere velger det selv". Dette er en holdning og en frase som jeg vil sterkt til livs. Jeg vil at folka rundt forsvarsfamiliene skal forstå at dersom det ikke er akkurat den du kjenner som gjør dette, så må det være noen andre. Noen må gjøre det for at du skal ha din frihet, slik er det bare. Det handler ikke nødvendigvis så mye om et valg for forsvarsfamilier, som det handler om en dypere forståelse av viktigheten av akkurat den ene militære. Det er utsagn som det, som gjør at de sivile partnerne føler seg til bry. Som gjør at de fortsetter gjennom tilværelsen uten å åpne opp om hvordan det er for dem og hvordan de har det. Det er utsagn som det som gjør at de stenger av, slutter å be om hjelp og støtte og som fører til at de durer på i et skadelig tempo drevet av dårlig samvittighet og en følelse av det aldri blir bra nok. 

Du kan velge hvem du vil være i landsbyen rundt din forsvarsfamilie. Når du møter en sivil partner av en militær med et kjølig utsagn om at dette er valgfritt, så sparker du litt ben på den dugnaden som Forsvaret på mange måter er. Enhver forsvarsfamilie gir noe ekstra av sin tid og sin familie for å klare å stå i tilværelsen. Enhver forsvarsfamilie gjør ofre som ikke kreves i andre yrker for at du skal leve fritt. Når man vet kostnadene av personell som slutter, så kjennes det ikke lengre ut som et frivillig valg. Da har det blitt til en nødvendighet som må gjøres av dem som er villige til å ofre noe for det. Og det er akkurat hun, hun forsvarsfrua som ble møtt med invalidering og skepsis. 

Heldigvis er vi begynt å bevege oss bort fra konseptet om at individuell tilpasning er "spesialbehandling". Det er ikke snakk om at vi skal ha såkalt spesialbehandling. Det handler om at vi fortjener å bli møtt med den samme tilpasningen og fleksibiliteten som vi gir til samfunnet ved å stå i tilværelsen. Enhver forsvarsfamilie fortjener det - støtte og tilpasning fra samfunnet som omringer dem. 

Personlig går jeg inn i en liten sorg hvert år når ferien er over. Det er en kompletthet i familien når vi har ferie sammen, som vi kun opplever disse ukene. Jeg synes det er tungt når mannen reiser igjen og jeg synes det er vanskelig å være alene om alt. Jeg vet at jeg ikke er alene om å trenge landsbyen rundt meg og jeg vet at mange starter høsten med å måtte bygge opp noe rundt seg. Jeg er utrolig takknemlig for landsbyen vår etter denne sommeren som ikke ble som den skulle bli, og jeg ønsker for alle forsvarsfamilier å ha robuste nettverk rundt seg. 

Kjære leser, lykke til med høsten. Jeg håper og tror at endringene i tilværelsen blir spennende og bra for deg og dine. 

Stor klem!