Det er langt på overtid å skrive et lite innlegg om den siste sesongen i podcast-serien «Våre historier» fra Forsvaret selv. Denne sesongen heter «I krig og kjærlighet - en historie om våre hjemmehelter». Podcasten forteller historiene til tre sivile partnere som var hjemme mens deres militære halvdel tjenestegjorde i Afghanistan i 2010. Året 2010 blir ofte omtalt som det mørkeste året i moderne, norsk forsvarshistorie da fem av de totalt ni tapte livene av militært personell i Afghanistan skjedde dette året. 

Podcasten forteller historien til Bjørg, enken etter krigshelten Trond Bolle. Monja, som paradoksalt nok selv kom nærmere døden enn hennes samboer som var ute på urolige oppdrag i Afghanistan. Caroline, som bekymret og oppslukt forelsket opplever at hennes kjæreste blir skadeskutt under et oppdrag, men hvor små enkeltstående hendelser og beslutninger fører til at han overlever. Jeg skal ikke avsløre noe mer om selve historiene her, jeg vil at du skal lytte til dem selv. Podcasten er veldig spennende, med god oppbygning, god kvalitet og god fortellerstemme.  

Men ikke minst så er den så ektefølt. Jeg ble overrasket over hvor åpent disse kvinnene delte følelsene sine, hvor detaljerte beskrivelser de gir av disse vonde, sårbare livserfaringene. Historiene deres er så fjernt fra så mye, så ekstreme og uvanlige. Samtidig så tror jeg hver eneste forsvarspartner i landet vil finne ett eller annet relaterbart i løpet av de fem episodene. Følelser og handlingsmønstre rundt forsvarstilværelsen blir så godt beskrevet av disse kvinnene. Måten de tilpasset seg dette livet - både før, under og etter intops. Jeg anbefaler den på det varmeste. Du trenger ikke være interessert i forsvarsfamilieliv for å gråte noen tårer av denne, du trenger bare å være nysgjerrig på mennesker og deres historier. 

Jeg er så takknemlig for at disse kvinnene åpner seg opp på denne måten. Når Bjørg forteller om å se Trond ligge i kisten og hun sier «Hei Trond, dette er jo bare skallet ditt, hvor er den flotte sjelen din?». Og om jagerflymanøveren «lost wingman» som blir gjennomført i begravelsen hans. Jeg blir gråtkvalt hver gang jeg lytter til denne delen, noe jeg har gjort flere ganger hittil.

Når Monja forteller om lyden av babygråt langt, langt borte mens hun svever inn i en feber så alvorlig at bare tilfeldigheter reddet livet til henne og babyen deres. Og når Caroline mottar beskjeden fra sin far om at Lars har blitt skutt og når hun oppdager en avisoverskrift med et bilde av sin skadde samboer tilfeldigvis på bokhandlen. Det er så sterke historier og det er en gave at disse kvinnene forteller dem til oss. Jeg håper du finner frem podcasten og lytter til disse historiene som er blant de få (men fortsatt altfor mange) historiene i norsk, moderne krigshistorie om tap og belastninger.

Tapperhetskulturen 

Så vil jeg skrive litt om tapperhetskulturen. Det er et begrep som bli brukt om forsvarsfamilier som jeg selv er litt todelt til. Det gir meg en bismak. På den ene siden kjennes det ut som en merkelapp som gir rom for misforståelser rundt bakgrunnen for hvorfor mange forsvarsfamilier opptrer «tappert». Det er ikke meningen å være tapper, det er bare meningen å få livet til å gå opp. Begrepet er reduksjonistisk fordi det gir en beskrivelse av hvordan forsvarsfamilier «er», uten å si noe om hvorfor vi preges av et «tapperhetsuttrykk». Belastningene og uforutsigbarheten rundt tilværelsen krever at vi underdriver, undertrykker og gir uttrykk for at det går bra - kanskje særlig når det er på tur til å rakne. Begrepet poengterer noe martyrisk ved oss, noe som ikke er udelt positivt. 

Samtidig så kan man vel knapt argumentere mot at forsvarsfamilier ofte er preget av en tapperhetskultur. For de fleste så hadde det ikke gått rundt dersom man ikke var preget av dette. Det er ikke ensbetydende med noen offerrolle, men hva er alternativet når tilværelsen rister i familielivet som verst? Når jeg lytter til denne podcasten så tenker jeg stadig at der er det - der er beviset på tapperhetskulturen. Podcasten gir dybdebeskrivelser av mestringsstrategier og hvordan vi påvirkes av signaler fra Forsvaret i forbindelse med Forsvarets oppdragsløsning. Den viser hvordan enkelte og ulike mennesker tilpasser seg uvanlige belastninger. Tapperhetskulturen ligger i det gjenkjennbare i fortellingene, det hverdagslige, de psykologiske mekanismene som utvikles for å klare å stå i det. 

Og når jeg gremmes litt over begrepet, men lytter til så krevende situasjoner som det disse kvinnene forteller om, så tenker jeg «men hva er alternativet?». Dersom man ikke omfavner tapperhetsstrategier så er det bare å gi opp. Da klarer man ikke å stå i det. Selv om erfaringene til disse kvinnene er ekstreme, så kan man jo undre seg over hvordan det hadde gått dersom de ikke var kultiverte innen en samlivskultur som krever psykologisk hardførhet og sterk selvstendighet på forhånd? Hadde Bjørg klart å stå så støtt som hun gjorde? Hadde Monja klart å tatt i mot mannen sin uten bitterhet og med den samme velviljen og tålmodigheten til å støtte han tilbake til familielivet? Hadde Caroline og Lars klart seg under disse ekstreme omstendighetene som belastet dem som nyforelsket par? 

Hadde du, klart det? 

Det er sårbare fortellinger i denne podcasten. Uvanlige for de fleste og vanskelig å sette seg inn i. Historiene er fra en mørk periode som ble preget av at mange liv gikk tapt. Jeg kan tenke når jeg lytter til den at jeg håper ikke denne podcasten skremmer unge kvinner fra å tørre å velge et forsvarsliv dersom de forelsker seg i en militær, fordi historiene får så godt frem hvordan Forsvaret kan prege et samliv. Samtidig så er det veldig mange forsvarspar i landet som bærer med seg belastende historier, det er ikke far fetched i all den tid det er norsk tilstedeværelse i utlandet. Vi er mange som har satt foran nyhetene og lurt på om vi får partneren vår hjem og hvilken tilstand hen kommer hjem i. Slik kommer det til å være fremover i fortsettelsen også. Derfor er disse ekstreme historiene viktige, de deler noen erfaringer og kan stimulere et mindset som i enkelte situasjoner kan være helt nødvendig. 

Takk til disse kvinnene som har delt sine erfaringer så åpenhjertig, det er viktig og sterkt. Jeg mener jo åpenbart at alt som har med hjemmefronten å gjøre er et underkommunisert tema i samfunnet generelt, hvis ikke hadde jeg ikke orket å skrive om det. Så dette er et etterlengtet bidrag i formidlingen av kostnadene ved et forsvarsliv.