Knights of the night

Da har jeg endelig logga meg på igjen etter en lang rekke helger med diverse events som også har resultert i at jeg har fått gjort nada annet enn akkurat det jeg må gjøre for å holde hjulene i gang. Vi har vært på Ghost i spektrum, bryllup til søstera mi og avsluttet gullrekka med Stridstrenbataljonens ridderfest i helga. Det er seks år siden sist vi fikk det til å passe at begge kunne dra til Bardufoss for ridderfesten og det var utrolig digg å reise tilbake og få en dose festligheter og gode folk så konsentrert at det kjentes tilnærmet intravenøst ut. Ryktene sier at den siste ølboksen ble sprettet klokken 11 neste dag og selv klarte vi å holde det gående til 03.30 så det er vel ikke så verst til småbarnsforeldre å være. Tittelen Knights of the night er egentlig en nudge til en episode med The office og det var det som falt i hodet mitt når jeg forsøkte å oppsummere ridderfesten kort i hodet mitt. 

Det beste med å få med seg en slik fest er selvfølgelig å få tid sammen med alle de gode folka, både gamle kjente og de nye, unge lovende (som er ny for meg ihvertfall). Jeg føler at vi fikk makset ut så mye sosialt som vi bare klarte på de tre dagene vi hadde sammen, samtidig som jeg sitter igjen å tenker at jeg fik´k snakket langt ifra nok med folk jeg hadde gledet meg til å se igjen. Sånn er det, vi får ta det igjen til neste år håper jeg. Takk til vertsskapet i Stridstren for nok en fantastisk gøy fest! 

Så har jeg tenkt litt på hva jeg skal skrive om etter dette da. Skal jeg skrive om trivialiteter som at jeg gikk fem på en spøk fra sønnen til justis- og beredsskapsministeren? eller at jeg fant dobbeltgjengeren til en av våre beste venner? Eller at samtaler om pensjonen i Forsvaret fikk meg til å virkelig tenke at dette kan vi ikke fortsette med? Kanskje bør innlegget handle om krigspolitiske oppvåkninger som har ført til styrkede samarbeid på tvers av avdelinger som ble påpekt å være viktige gjennom hele helgen? eller at de militære fortsatt kan oppleve lav forståelse og tidvis stigmatisering av sivilbefolkningen til tross for denne «oppvåkningen» i kjølvannet av krig og folkemord? 

Det blir nesten så mye å ta innover seg at det er like før engasjementet brenner ut. Jeg tror jeg fortsetter å holde meg til samlivsproblematikken her. For det har vært litt rart å besøke mannen min i leiligheten hans i Bardufoss for første gang siden han startet pendling for to år siden. Det har opplevdes både befriende og begrensende på samme tid. Det har vært som å gå tilbake i tid. Til starten av forholdet vårt når vi bodde på hvert vårt sted og jeg reiste for å besøke han i en spartansk forsvarsbolig med skinnsofa fra jysk. På en måte er det absolutt frihet. Med tid til venner, mack cider, intime morgenstunder, urutinerte måltider og knapt behov for å se på klokka. Samtdig så kjentes det ut som om 12 år var visket ut og vi var på et sted som ikke var begges. Ingen spor av at vi er gift, at vi har delt et samliv i mange år. Mine ting i toalettmappe og koffert, hans ting i et skap og en kommode. Jeg som styrer husholdningen til vanlig med (relativt) stødig hånd må la være å påpeke at det er feil vaskemiddel og at tannbørsten oppbevares på feil sted. Han har ordnet rundt seg til damebesøk og jeg må legge fra meg mine meninger om hvordan det skal være «hjemme». Dette er hans bolig og ikke vår. 

Bare det å reise til og fra var litt emosjonelt. På reisen nordover følte jeg meg dratt mellom datteren vår som var hjemme med bestefar og gleden over å snart skulle treffe mannen min. Følelsen av å sende henne avgårde på fotballkamp mens jeg satt meg på en buss for å treffe hennes pappa, uten at hun skulle få være med. Det kjentes helt feil ut. Når jeg skulle reise hjem igjen var vi tilbake i 2012. Langdryg avskjed på snowman airport før vi er adskilt igjen. Når jeg kom hjem var det å si hadet til pappa som måtte reise nordover igjen. Jeg vet ikke hvor mange avskjeder forsvarslivet har ført til disse årene, men det blir ikke lettere med årene å klemme de jeg er glad i for å si hadet. Det blir nesten tyngre for hver gang. 

Vi velger det selv. Det er så lett å si og tenke. Men tilværelsen blir så gradvis integrert i alt vi er at for forsvarsfamilier så er det sjeldent enkelt å få løsnet grepet som forsvarstilværelsen etterhvert tar. Ridderfesten er essensen av dette grepet. Folka, samholdet, små drypp av innsikt i hvordan friheten ivaretas og styrkes. Og ikke minst muligheten til et samliv utenfor boksen. Et samliv som ikke slites ut av hverdagslig tretthet, men som istedetfor styrkes av savn og måloppnåelser. Det er det jeg sier til meg selv. Noen dager tror jeg på det og andre dager ikke. Heldigvis står jeg fritt til å la følelsene rundt tilværelsen flukturere fra givende, spennende og «slik vil vi ha det», til andre dager å kunne kjenne på frustrasjon og mine personlige «tap» ved å velge forsvarstilværelsen. Either way så er det en emosjonell boost å besøke Bardufoss igjen, alt som vekkes inni meg av å reise dit og alle jeg treffer når jeg er der, er viktig for meg.