Kjære, kjære du som leser her. Som leser nå, og som leser senere. Senere for meg. Nå for deg. Ja, you get it. Det skal liksom være poetisk da. 

Jeg har bare skrevet ett innlegg her i mai, og det ble et personlig innlegg hvor jeg fortalte om det absolutt vanskeligste valget vi har tatt for å få til å leve et forsvarsliv så godt som mulig. Hvis du ikke har lest det, så ligger det lenke nederst i dette innlegget. Grunnen til at jeg ikke har skrevet siden da, er at jeg har vært veldig, veldig utmattet. Jeg har slitt med post-covid... ja, siden covid inntraff, og i perioder så går det veldig dårlig. For det meste går det fint, men det kan også gå veldig dårlig i perioder. 

Så, da har jeg den siste tiden grublet og tenkt. Jeg har kommet frem til at jeg har ikke studert hardt for å få en mastergrad for å bruke den til noe som jeg ikke alltid har glede av og som jeg ikke bestandig har helt troen på. Jeg har en merkelig faglig interesse for såkalte "ressurssterke" eller "velfungerende" familier, og selv om jeg har et stort faghjerte for de familiene som har det vanskeligst, så er det likevel helt vanlige familier som får det til å slå faglige gnister inni meg - særlig forsvarsfamilier. 

Så jeg har sagt opp jobben min. Den fine, koselige jobben min på Rena, med ingen annen plan enn å bruke tid på å utfolde skriving og kreativitet - og å utforske om det er mer jeg kan gjøre videre for å dyrke nerdingen om forsvarsfamilier. Det er absolutt det eneste jeg vil drive på med, og det har jeg bestemt meg for å gjøre. Hvis jeg ikke kan bruke masteren min til noe jeg interesserer meg høyt for, så er den ikke verdt noe for meg. Så det kommer mer fra meg etterhvert. Mot slutten av august er jeg ferdig i jobben min, og fri til å bruke tiden min på å jobbe mer, dyrke mer og nerde mer for oss forsvarsfamilier. 

Med fare for å fremstille meg selv som et bidrag, så er det likevel viktig for meg å si her nå, at bloggen er et hobbyprosjekt som jeg ikke tjener penger på, men som tvert i mot koster meg ganske mye å drifte. Jeg sier det fordi jeg tidvis får spørsmål om det, og dersom du er en av de som lurer, så vet du svaret nå. Jeg sier det også fordi jeg etterhvert nå kommer til å be deg som leser her om å hjelpe meg litt med noe. Jeg har lært, og jeg mener selv, at skriftlig arbeid er en gave. Det er en gave fordi det kommer i fra et sted langt inni den som skriver, og fordi det er ment å vekke noe i den som leser. Det er viktig for meg at formidling av et forsvarsfamilieliv skal være gratis og tilgjengelig. Kanskje dere husker at jeg hadde annonser her for en tid tilbake siden? De fjernet jeg fordi det gjorde nedlastingen av siden udugelig, pluss at det så fælt ut. Jeg vil at du skal hvile hodet ditt her inne, noe som er vanskelig når det er annonser for dating-sider overalt. Den lille inntjeningen der var ikke verdt det når det forringet leseropplevelsen, for den er viktig.

Såh, om ikke lenge kommer jeg til å be deg, du som leser her, om å ta en rask markedsundersøkelse som skal brukes i et samarbeid med Elverum Vekst og Elverum Pluss (jeg lenker til nettsidene nederst her). Selv om dette er i samarbeid med dem, så trenger du ikke bo i Elverum eller på Innlandet for å svare. Svarene dine er viktige fra Bergen til Skjold, og overalt hvor du lever ditt forsvarsfamilieliv. Alle kan svare, uansett om du er bestemor til en militær eller er en pensjonert veteran, om du har tilknytning til andre krise- og beredskapsyrker er det også relevant. Så uavhengig av hva som får deg til å lese her inne, så ønsker jeg svar fra deg når jeg legger ut denne undersøkelsen. 

Hvis du føler at denne bloggen gir noe til deg på ett eller annet vis (det kan også være å hate den, hat er en følelse som betyr noe), så blir jeg evig takknemlig hvis du kan kanalisere den følelsen tilbake til meg ved å svare på undersøkelsen. Jeg tror, jeg har på følelsen, at Forsvaret har en del andre greier å drive med om dagen, og at forsvarsfamilier er litt underordnet akkurat i krigstid (ingen klandring altså, jeg synes det er betryggende at Forsvaret prioriterer selve Forsvaret). Men jeg tror at initiativer fra private ildsjeler kommer til å være viktig for oss i fortsettelsen.

Jeg vet at du synes det er kleint med en blogg. Jeg vet at du smugleser her inne og helst ikke vil vedkjenne deg at du leser på en lyserosa nettside med feminint preg. Men jeg får tilbakemeldinger fra de barskeste forsvarsmenn at de setter pris på å lese, så det går helt fint at du også er her. Det er aldri feil å lese, og det er aldri feil å skrive. Og siden du er her nå, så tenker jeg at det er en del av deg som.. ja, hvis du er partner med en militær så er det kanskje noe inni deg som savner større forståelse, bedre ivaretakelse, mer fellesskap. Og hvis du selv er militær og leser her så er det kanskje noe inni deg som sier at partneren din fortjener å bli bedre forstått i miljøene hun er en del av. At hun fortjener en anerkjennelse for alt hun gjør for at du skal være en del av vårt forsvar. Jeg tror du ser at hun gjør en iherdig innsats som både er usynlig for andre og utakknemlig ovenfor henne, som krever at hun setter seg selv til sides hver dag. Du vet at det er behov for mer fokus på familiene, også utenfor Forsvaret. 

Altså, dette var en liten oppdatering fra meg. En forklaring på hvorfor det har vært litt stille i det siste, og på hvorfor det kan hende jeg fortsetter å skrive mindre ett par måneder fremover nå. Men etter det så vil det komme mer. Mye mer. Siden jeg har bestemt meg for å bruke faget mitt til noe som jeg virkelig, virkelig brenner for. Bare litt mindre å leve av, men mer å leve for. 

Så dette er min plea til deg - hvis du setter pris på å lese her, og du synes formidling av et forsvarsfamilieliv er viktig - så vær så snill å besvar undersøkelsen når jeg etterhvert snart deler den her med deg <3 

Big hug, mucho love osv...