Kjære, beste du - takk for at du er her inne å leser akkurat nå. 

Jeg vet at det har kommet en del nye lesere til den siste tiden, så jeg har lyst til å utdype litt for både nye og gamle lesere hvorfor det er viktig for meg å formidle et forsvarsfamilieliv ut. 

Egentlig så startet interessen min for vanlige familier veldig, veldig tidlig. Jeg har lyst til å si at det startet tidlig i forløpet når jeg tok en bachelor i psykologi, men det startet nok lenge før det. Jeg kommer selv fra en vanlig familie. Vokste opp i et fint hus med en typisk kjernefamilie. To voksne, begge i jobb og med høyere utdanning. To barn. Mat på bordet. Leker på rommet. Fine fritidsaktiviteter som ridning og dans. Fin klasse. God skole. 

Selv om alle disse gode faktorene som i teorien skulle beskytte meg for strev senere var tilstede, så var det også risikofaktorer i livet som gjorde at jeg strevde mye i tenårene. Foreldrene mine hadde et vanskelig ekteskap og familielivet var utfordrende. De skiltes når jeg var 14 år og det ble en dårlig start på tenårene. Vanskelig på skolen. Vanskelig med venner. Vanskelig å henge med når hjemmet var i oppløsning. Jeg vil ikke si så mye mer enn det nå. Foreldrene mine gjorde sitt beste, men en skilsmisse forteller alltid en historie om noe som ikke gikk slik som det var tenkt. 

Når jeg begynte å studere sårbarheter hos mennesker, så fortsatte nysgjerrigheten min å styre mot de familiekonstellasjonene hvor "alt" tilsynelatende var bra. Jeg ville vite mer om hvorfor noen barn utvikler psykisk uhelse til tross for at de vokser opp i hjem som tilsynelatende består av alle teoriens beskyttelsesfaktorer. 

Så jeg skrev bacheloroppgaven min om det. Hvilke faktorer bidrar til at barn i tilsynelatende velfungerende familier utvikler angsttilstander? At det ble snevret inn til angsttilstander handlet om funn underveis og en naturlig tilspissing av problemstillingen. Det startet med psykiske lidelser generelt, men litteraturen pekte mot internaliserende lidelser som angst- og depresjonstilstander hos disse barna. 

Selv i de beste familier kan evnen til mellommenneskelige reparasjoner være svak, og det kan føre til mangler i helt fundamentale komponenter i familiære relasjoner, som for eksempel varm og autentisk omsorg for hverandre. Barn er både avhengige av å motta dette selv, samtidig som det er viktig at de får se hvordan dettes gis mellom betydningsfulle voksne. 

Når jeg skulle skrive masteroppgaven ble det naturlig å fortsette å utforske risikofaktorer i vanlige hjem. Altså i hjem som vanligvis ikke er preget av rus, vedvarende lavinntekt, alvorlige psykiske lidelser og så videre. Årsaken til at man normalt kan eliminere slike risikofaktorer fra forsvarsfamilier er fordi man vet at minst én av foreldrene i husholdningen er selektert på bakgrunn av psykisk hardførhet (ikke det samme som fravær av psykiske lidelser, men likevel en indikator på robust psykisk helse), minst én av foreldrene har en fast, stabil inntekt, samt at det er nulltoleranse for bruk av illegale rusmidler i Forsvaret (det kontrollerer dog ikke for misbruk av legale rusmidler, men kravet til operativitet reduserer risikoen for misbruk generelt). 

Også er det dette med å være tilstede som foreldre. For foreldres fraværenhet er en risikofaktor for barnas utvikling av psykisk helse, og forsvarslivet er en sårbar måte å leve på. Med fraværenhet så sikter jeg både til fysisk og mentalt fravær, og her må ofte forsvarsbarna betale dobbelt opp i de periodene Forsvaret krever mer. Det er ofte miksen av at den militære er mye fysisk borte, som fører til at den hjemme blir overbelastet og dermed mentalt fraværende, som igjen blir til en uheldig kombinasjon av fraværenhet (Palmer, 2008). 

Siden vi lever slik vi gjør i tjeneste for Norge, så mener jeg sterkt at noen må ha ansvaret for ivaretakelse og velferden til forsvarsfamiliene. Om det skal være Forsvaret selv, andre deler av staten eller for eksempel vertskommunene, det er et åpent spørsmål med muligheter.

Forsvaret har naturligvis en del av ansvaret, men de kan ikke ha det hele og fulle ansvaret for familienes velferd og forebygging av uhelse hos de militæres familier. Til det kreves det sammensatte fagmiljøer med ulike former for handlingsrom på alle tjenestesteder. Det vil være kostbart og trolig ikke effektivt. 

Det bringer meg til vertskommunene, siden de sitter på tilgang til både sosiale og pedagogiske fagmiljøer i tillegg til ansvaret for de sivile miljøene hvor forsvarsfamilier ferdes, som for eksempel skole og skolehelsetjenesten. Personlig mener jeg at en stor del av ansvaret faller på vertskommunene, siden norske forsvarsfamilier er "mest" sivile. 

Nok om kommunen og over til community. For det er en veldig lang vei å gå for at norske forsvarsfamilier faktisk vil få en oppriktig forskningsbasert, helhetlig og sterk i ivaretakelse som samsvarer med de ofrene de gjør i livene sine. Jeg tror ikke det er noe som kommer til å skje i vår tid som forsvarsfamilie. Kanskje må vi ha en ny etterkrigstid bak oss for at samfunnet og politikerne skal forstå viktigheten av - og rollen til - forsvarsfamilier. 

Samtidig så finnes det en del kunnskap om at sosial støtte fra de sivile systemene rundt familiene kan ha stor betydning for forsvarsfamiliers velferd. Sosial støtte som ikke trenger å koste tid, penger eller ressurser. Kun omtenksomhet og kunnskap. Med det kan mye ivaretakelse skje i miljøene rundt familiene og til og med være gratis. Jeg fant selv i min masteroppgave at negative kommentarer om livsstilen eller som gikk på manglende forståelse for forsvarsfamilietilværelsen, kunne tynge de sivile partnerne og forsterke en følelse av å bli misforstått.  

Skomorovsky (2014) fant i sin forskning på kanadiske forsvarsfamilier at sosial støtte fra sivile relasjoner hadde en større effekt på sivile partneres velferd, enn det samhold innad i det militære fellesskapet hadde. Hun fant at sosial støtte fra sivile nettverk kunne redusere risikoen for depresjonstilstander hos sivile partnere av militære (Skomorovsky, 2014). Jeg blir ikke overrasket selv over forskningsfunn som tilsier at sivile relasjoner har en innvirkning på den psykiske helsen og velferden til sivile partnere. 

Forskning som viser at de sivile relasjonene påvirker de siviles velferd, overrasker meg ikke. Både jeg og venninner av meg har opplevd å få negative kommentarer om denne måten å leve på. Noen ganger har det gått inn på meg, og andre ganger ikke. Det er som regel ikke selve kommentaren som gjør vondt, men det forsterker følelsen av at det er en ensom tilværelse og at man står alene i det. 

Så det handler det om for meg. Jeg er helt sikker på at mer kunnskap ute i det sivile om hvordan forsvarstilsværelsen er, kan bidra til at de sivile familiemedlemmene kan få økt forståelse og til og med kanskje litt anerkjennelse for at de velger denne måten å leve på. Jeg tror det kan bidra til at familiene for en økt opplevelse av ivaretakelse, og at det igjen vil gagne militærbarna våre. Vi trenger å beskytte familielivene våre - det er det aller, aller viktigste vi har.