"Ikke bagatelliser dem fordi du ikke gav dem den samme barndommen som du selv hadde"

Det er en tanke som jeg kan få både i jobbsammenheng og i studiesammenheng, i møte med ulike familiedynamikker som jeg får erfaring med underveis. Det har vært mye medieoppstyr den siste tiden rundt generasjon Z og deres arbeidsmoral. Det at de betraktes som skjøre i møte med livets belastninger har vært hyppig tematisert. Både personlig, men med faglig forankring, mener jeg at det er foreldregenerasjonen til enhver kommende generasjon som bærer ansvaret for oppvekstsvillkår og forutsetningene som tilbys de som kommer etter. Man kan ikke klandre dem for at de er barn av teknologi, rask informasjonsflyt og flere privilegier enn tidligere generasjoner hadde i barneårene. Sånn er tiden og slik er utviklingen. 

De er også barn av en foreldregenerasjon som har brukt mange og lange timer på jobb. Man kan se spor av at deres foreldre har hatt mindre bevissthet på selve familielivet og har søkt mer ut av familien enn de har orientert seg inn mot familien. Det kan hende dette preger det som hevdes å være gen Z sin "kollektive" tankegang som dreier seg mer mot å tilbringe færre timer på jobb - noe som ofte blir betraktet som lav arbeidsmoral. Uansett hva som ligger bak, så heier jeg på dem. Jeg heier på dem fordi de er servert ett sett med forutsetninger som består av både biologiske og miljømessige komponenter, som de selv ikke har kunnet råde over. De er et produkt av generasjonene før dem og nå må de tåle kritikken og fordommene fra de som har lagt grunnlaget. 

Jeg synes bataljonssjefen i Jegerbataljonen oppsummerte det så fint når han gjestet podcasten "Operativ yteevne" til Universitetet i Innlandet og temaet var Gen Z og nettopp operativ yteevne: 

"Gen Z er en utrolig motivert generasjon, de har en riktig motivasjon og vet hvorfor de tjenestegjør, de er stort sett veldig godt opplyst, de er i hovedsak robuste både mentalt og fysisk, de er oppegående mennesker. Norsk ungdom er i stor grad i stand til å tenke selv." 

Skussmålene som bataljonsjefen gir denne generasjonen i tjenesteøyemed er utrolig fin å lytte til. Det er så viktig at de unike erfaringene som gen Z har tilegnet seg gjennom det som er uvanlige oppvekstvilkår for eldre generasjoner, blir løftet opp og frem av generasjoner over. Det betyr ikke at man ikke skal kunne stille kritiske spørsmål eller tørre å utfordre unge voksne, men det bør ikke gli over i nedlatenhet og fordommer mot hele generasjoner som forsøker å navigere i et terreng som er tråkket for dem. Jeg blir så imponert over Jørstad når han balanserer denne kunsten mellom å løfte dem opp, samtidig som han formidler at det er en generasjon som har hatt færre arenaer å være fysiske på i oppveksten som er en naturlig følge av at de har vokst med mer teknologi og flere passive arenaer. Man kan ikke gi kommende generasjoner et sett med forutsetninger, verken på individnivå eller systemnivå, for deretter å klage på utfallet eller ved å bagatellisere erfaringene deres. Men man kan se på hvordan man kan utvikle foreldreutøvelse i fortsettelsen og løfte frem noen praksiser som har fått mindre oppmerksomhet i en periode. Som for eksempel hvordan barnas arenaer for fysisk aktivitet ser ut og hvor tilgjengelig fysiske arenaer er. 

At slike problemstillinger løftes fra andre fagfelt enn fra helse, sosial og oppvekst er nyttig for oss som praktiserer i fagfelt som er knyttet til familier og oppvekstvilkår. Vi kan bli mer oppmerksomme på og få mer kunnskap om hvilken arv som kommer fra én avtroppende foreldregenerasjon og over til den neste. Det vekker nysgjerrigheten min når vi får kunnskap fra Forsvaret om hvilke observasjoner de gjør seg fra de yngre som kommer inn. De som er tett på ungdommene i overgangen fra kjernefamilien til selvstendighet får med seg et kritisk punkt i livet som verken familie eller andre myndigheter som eksempelvis skolen får med seg. Det har vært mange ledere fra ulike organisasjoner den siste tiden som ikke har evnet å formidle (etter min mening) observasjoner og opplevelser rundt gen Z på et nyansert vis uten å rette pekefingeren direkte på de unge voksne selv. Da varmer det så innmari når en av Forsvarets ledere stikker hodet frem og fremhever de unike fasettene som denne generasjonen bringer til bords, samtidig som han belyser at noe kanskje "var bedre før i tiden" og gir noen implikasjoner til fremtidig foreldreutøvelse.