Fra Bezos til Gaza

Vi er midtveis i sommerferien vår og vi nyter late dager ved bassengkanten i Santorini. Jeg skal skrive litt om det, siden det ikke alt er enkelt for forsvarsfamilier å prioritere kjernefamilien i ferier. Først vil jeg bare adressere noen følelser jeg har rundt det å skrive om denne tematikken mens barn systematisk blir drept i matkø på Gaza. Det er Ikke for å vekke ubehag hos deg som leser, men fordi mitt eget ubehag er så sterkt at jeg føler det m¨å ned. NRK skrev denne uken om frivillige organisasjoner som står klare på grensen med førstehjelp og mat til ofrene på Gaza og de melder om at ønskene som barna uttrykker er tilgang til brød og vann - og at de ønsker å dø sammen med foreldrene sine. Barna lider så grovt og inhumant at de utvikler et dødsønske. Små barn som uttrykker at den beste måten å slippe lidelsen på, er dø sammen med sine foreldre. 

Samtidig ble omlag 90 privatfly shippet inn til Amazon-eier Bezos sitt bryllup i Venezia og verdens elite samlet seg for å gi enda litt mer ekstra faen i resten av verden. Ødeleggelse finnes i både krig og kjærlighet. Fra Bezos til Gaza. Det plager meg å bære på dårlig samvittighet over å reise. At vi «vanlige» bærer samvittigheten for å redusere forbruk og opplevelser mens den virkelige destruksjonen skjer fordi makt og penger har kulminert på toppen til noen få. Alle hverdagslige forsøk på å være klimavennlige føles nyttesløse ut. 

På vår egen reise lærer datteren vår om andre kulturer, hun ser de samme menneskene jobbe fra morgen til kveld i restauranter og på hoteller, hun mater hjemløse dyr og lærer om euro og hennes norske privilegier. På sine ni år har hun besøkt åtte land og utallige byer. Vi leier bil og tar henne med utenfor turistområdene, lar henne se de rurale strøkene i fremmede kulturer. Ikke veldig miljøvennlig, men håpet er at hun skal ta inntrykkene med seg å bruke de godt videre i livet. Jeg ønsker ikke å skamme meg for å vise henne verden samtidig som eliten driter i restene som er igjen etter dem. Men jeg gjør det og jeg vet at vi har et ansvar vi også. 

Selv om jeg brenner for å få frem hvordan en forsvarsfamilietilværelse kan være, så må jeg gjennom noen runder rasjonalisering med meg selv først. Hverdagslige dilemmaer rundt en selvvalgt tilværelse oppleves som en helt absurd tematikk for tiden, men jeg bestemte meg for lenge siden at jeg skulle skrive om forsvarsfamilielivet og det tenker jeg å fortsette med so here goes…

Et samliv i skvis

Jeg ønsker å dele litt om følelsene rundt å prioritere kjernefamilien i ferien fremfor å reise til hjemstedet for å besøke familie og venner. For jeg vet at mange forsvarsfamilier har det slik som oss. De bor langt unna øvrig familie og prøver iherdig å balansere fritiden sin mellom det å ivareta eget familieliv og å tilfredstille forventninger fra andre og også egne ønsker om å tilbringe tid sammen med andre i familien. Det er ikke uvanlig at de forsvarsansatte har mer enn fem uker ferie siden de jobber så mye resten av året, men dette gjelder sjeldent de sivile partnerne som vanligvis må få sine fem uker til å rekke over mye. Det er ikke alltid så lett for de rundt forsvarsfamiliene å forstå at fem uker ikke strekker så langt, når samlivet er preget av å se hverandre lite ellers i året. 

Vi har pleid å reise sammen med andre familiemedlemmer i feriene eller dratt en lengre tur til hjembyen vår, men i år har vi valgt å kun reise bort alene. Dette handler først og fremst om behovet for å bare være oss, uten alle kravene og oppgavene som vi har i hverdagen. Det har vært et krevende år og vi har sett hverandre lite. Når mannen er hjemme må vi ofte dele oss opp litt sammen med datteren vår slik at vi får tatt unna arbeidsoppgaver hjemme. Vi går i et konstant minus. Et underskudd på tid og kapasitet på de fleste områder i livet slik som hverdagen er nå. 

Det vi ikke har råd til å gå i minus på, er tiden vi bruker på å pleie parforholdet og felles tid sammen med datteren vår. Det er ikke enkelt å prioritere bort en reise til resten av familien, jeg både savner dem og skulle ønske jeg fikk mer tid sammen med dem generelt i livet. Samtidig så var det nødvendig for oss å pleie eget familieliv denne sommeren. Tid til å nyte lange morgener sammen uten å stå opp til arbeidsoppgaver. Tid til å kysse i bassenget og tid til at datteren vår kan få begges udelte oppmerksomhet daglig. 

En familietilværelse hvor man er mye adsklit fra hverandre kan tære mye på et forhold og det er en kjennsgjerning at skilsmissestatistikken for Forsvarspar er noe høyere enn ellers i befolkningen. Basert på egen erfaring med tilværelsen og etter å ha studert godt over femti forskningsartikler om vestlige forsvarsfamilietilværelser samt alt fagstoffet som en master i arbeid med utsatte familier innebærer, i tillegg til uendelige formelle og uformelle samtaler med forsvarspartnere, så synes jeg ikke det er urimelig av meg å hevde at forsvarsfamilier blir utsatt for uvanlige belastninger. Med det mener jeg ikke å undergrave andre former for familiekonstellasjoner og hvordan ulike yrker kan påvirke familielivet, for hverdagspresset er generelt høyt for norske småbarnsfamilier.

I en masteroppgave skrevet av Emilsen (2024), beskriver forskerens informanter utfordringene med å få tid til å være kjærester i en hverdag hvor forsvarspar rives mellom jobb og familieliv og at tid sammen som en kjernefamilie og som kjærestepar, må planlegges og prioriteres. Jeg synes følelser rundt denne tilværelsen sies så godt i denne oppgaven når forskeren oppsummerer på følgende vis: «Livssituasjonen var noe parene hadde blitt enige om, men informantene satt med følelsen av at de selv måtte håndtere konsekvensene» (Emilsen, 2024, s. 37). 

Jeg ønsker å få frem at et samliv som i størst grad består av slitne telefonsamtaler fremfor fysisk kontakt og tilstedeværelse, beinharde give and takes, konstante forhandlinger som kompromitterer romantikken i forholdet og stadige overganger hvor man gjerne glipper litt fra hverandre og må jobbe seg tilbake til nærheten - kan bety ekstra slitasje på parforholdet som kommer i tillegg til det vanlige hverdagspresset som rammer de fleste. Det fordrer at forsvarsfamiliene innimellom må gjøre den vanskelige prioriteringen - å velge mellom familie eller kjernefamilie. 

Referanser: 

Jeg finner dessverre ikke åpen tilgang til masteroppgaven som jeg viser til her, men referansen er følgende: 

Emilsen, W. M., (2024). I et forhold med Forsvaret. For alt vi har. Og alt vi er. En kvalitativ studie om hvordan partner opplever livet med en yrkesmilitær som er på jobb i hundre dager eller mer i løpet av ett år.). Master i familieterapi og systemisk praksis ved VID Vitenskapelige høgskole. 

https://www.nrk.no/urix/171-organisasjonar-ber-om-umiddelbar-stans-av-gaza-humanitarian-foundation-1.17476957<br>