Forsvarsfamilievern

I uken som var besøkte jeg som nevnt i forrige innlegg Elsbet (psykoligspesialist) og Stine (familieterapeut) fra Familievernkontoret Innlandet Øst. Som mange vet er FVKs avdeling på Hamar kompetansekontoret for Bufetat sin ivaretagelse av forsvarsfamilier og deler av Elsbet og Stines stilling hos FVK er
frikjøpt for å jobbe med ivaretagelse av forsvarsfamilier og veteraner. De pleier å delta på ulike familiesamlinger i regi av Forsvaret, særlig i forbindelse med utreise eller hjemkomst fra Intops. Jeg har tidligere hatt samarbeid med Elsbet i annen jobbsammenheng og i den nye rollen min i Åmot kommune er det nok engang naturlig og viktig å opprettholde kontakten med Elsbet og Stine. Jeg har startet i ny jobb på Rena som prosjektleder for et prosjekt i regi av Statsforvalteren og Nav Åmot som skal fremme tverrfaglig samarbeid mellom instansene som er i kontakt med barn og familier i kommunen. Da er jo FVK Innlandet Øst viktig. Både fordi det er familievernkontoret som ivaretar innbyggerne i Åmot kommune, men også fordi vi skal ha med et forsvarsfamilieperspektiv i utviklingsarbeidet som en av landets største vertskommuner for Forsvaret. Da er det fint å kunne søke kunnskap fra, og samarbeid med Elsbet og Stine som sitter på mengder med kompetanse og erfaring i dette feltet. 

Det er ikke uvanlig at man er relativt ung når man finner seg en partner å dele livet med, men unge forsvarspar kan møte på uvanlige utfordringer i samlivet og får erfaringer som ikke er felles med resten av befolkningen. Derfor er jeg er opptatt av at forsvarsfamilier skal vite om og bruke de offentlige tilbudene som finnes når man trenger støtte til å finne ut av noe. Det handler om å forebygge og forhindre konflikter i samlivet og potensielle samlivsbrudd. Hele utgangspunktet for denne bloggen er å dele av disse erfaringene for å bidra med et forståelsesgrunnlag for sivile som omringer forsvarsfamilier. Rett og slett fordi støtten fra sivile venner og familie kan være svært viktig for at forsvarsparene skal klare å holde sammen i familieprosjektet sitt. Vi har selv gått til FVK i en periode fordi vi fikk utfordringer som vi ikke var rustet for å ordne opp i på egen hånd. Når jeg ser tilbake på det i dag, så tenker jeg at det i stor grad handlet om fasetter ved forsvarsfamilietilværelsen. 

Elsbet og Stine på familiesamling. 

Krevende prioriteringer kan skape konflikter

Andre familiemedlemmer sto på sidelinjen av vårt nyetablerte ekteskap og fikk små glimt av oss uten å se hele bildet av hvordan vi forsøkte å finne ut av hvordan vårt samliv skulle være. Forventninger og antagelser fra andre skapte et press på samlivet og vi fikk ikke roen som vi trengte for å finne ut av hvordan dette forsvarslivet skulle se ut. Vi hadde ikke støpt noen form for forsvarstilværelsen enda og jeg har lært etterhvert at det å finne ut av et forsvarsfamilieliv tar tid. Det kan ta mange år å lande et samliv i Forsvaret. Parforholdet vårt ble utfordret av at andre i familien hadde både forventninger og meninger til oss  - og om oss - som ikke samsvarte med vårt behov for å finne ut av livet sammen. Ingen av oss visste noen ting om det å leve et samliv i Forsvaret og hvordan vanlige livsendringer man skal gjennom vil være sterkt preget av uvanlighet som følger med Forsvaret. 

Jeg vet at forsvarsfamilietilværelsen kan skape anstrengte forhold til egen foreldregenerasjon. Det har skjedd med oss og det har skjedd med andre jeg kjenner. Det "klassiske" jeg hører om og erfarer er ofte at den militære må gjøre beinharde prioriteringer i eget familieliv og at tiden hen har, da blir brukt til å pleie eget parforhold og kjernefamilie. Da er det ikke uvanlig at foreldregenerasjonen føler seg forbigått og nedprioritert i en overgang som kan vare lenge. Samtidig kan relasjonene få store skader hvis partneren blir klandret for å svekke den militæres tilstedeværelse blant øvrig familie. Det er fasetter ved yrket som fører til at den militære må gjøre disse forhandlingene i eget familieliv. 

Erfaringene jeg har med at dette har skjedd i andre forsvarsfamilier gjelder ikke bare sivil-militære par. Jeg har sett militære par (altså hvor begge jobber i Forsvaret) hvor det samme scenariet har utviklet seg og felles er ofte at det er kvinnen i parforholdet som får ansvaret for at mannen blir mindre tilgjengelig for andre familiemedlemmer. Det er erfaringer som kjennes private å dele her, men siden erfaringene deles blant flere av oss så synes jeg det er viktig å tematisere det. Det har vært viktig for meg å vite at andre har lignende erfaringer og da tenker jeg at det kan være nyttig for flere. For det handler om forsvarslivet. Jeg tror ikke de samme relasjonelle utfordringene hadde fått den samme grobunnen uten flyttinger, øvelser og den begrensede tiden som har fører til de harde prioriteringene. Det er jobben som er den faktiske årsaken til at den militære sklir ut av andres sfære mens hen etablerer en ny kjernefamilie. 

Jeg snakker først og fremst om min egen erfaring nå. Hvordan jeg selv har opplevd å bli klandret for at mannen har måttet prioritere hardt for å kunne skape et familieliv som var forenelig med et forsvarsliv. Samtidig som jeg har kjent på at tilværelsen har gått på bekostning av mitt liv og ikke hans. For oss var timene hos FVK på Finnsnes viktige for å få støtte til å løse opp floken. Vi ble møtt av en lun familieterapeut med en klar melding om at det var riktig å oppsøke støtte før utfordringene ble uløselige. Samlivet har ikke vært knirkefritt siden, men vi har fått støpt den formen mer og mer, funnet litt ut av hvordan vårt forsvarsfamilieliv kan være og gjort oss flere erfaringer underveis.