Det neste innlegget her skulle egentlig handle om at jeg hadde hatt en gøy helg på julebord i nord sammen med mannen min. I stedet for så blir det et innlegg om skuffelse og en følelse av nederlag, om å kaste inn håndkleet og å prioritere. Helgen var planlagt og klar til å dra og pappaen min er på plass som barnevakt. Helgen og familielivet putrer forbi, nok en gang uten mannen min hjemme. For hvordan skal vi egentlig prioritere når ingenting i familien er en samlet enhet som flyter og henger sammen? men heller som mange ulike bestanddeler som enhver er uavhengige av hverandre, samtidig som de alle trengs for å få livet til å gå opp? Skal jeg prioritere ekteskap og samliv? Barnet vårt? min helse og fungering i hverdagen? 

Vi har levd med pendlertilværelsen i litt over to år nå. Jeg vet at mange har levd med dette mye lengre før meg og mange kommer etter. Jeg vet dem som har levd på denne måten i nesten to tiår, hvor ideen om et samliv sammen har blitt så fjern at de nesten ikke lengre kan forestille seg hvordan det er å faktisk bo med partneren sin. Jeg synes det er viktig å nevne både Sjøforsvaret og Luftforsvaret som har andre former for langvarig fravær fra hjemmet, men hvor familielivet også kan være preget av pendling i tillegg. Dette strekker seg forbi min personlige erfaring, men er perspektiver jeg gjerne skulle fått belyst i bloggen her (hint dersom noen med erfaringer derifra ønsker å skrive:). 

Uansett, vi har levd slik i over to år nå, noe som har ført til at vi er i et konstant etterskudd på det aller meste i livet. Både i minus når det gjelder praktiske aspekter i livet, men også når det gjelder det emosjonelle, ekteskapelige og familielivet. Vi pusher konstant grensen for hva et samliv kan tåle og vi strekker oss for å normalisere måten vi lever på. Selv om det er et vakuum, selv om det betyr å være i et konstant ventemodus for når vi skal få puslet sammen bitene i livet. Selv om mange kanskje kan tro at det er lettere for familier som velger å flytte sammen til tjenestested, så må vi ikke undervurdere hva familier som flytter etter også gjennomgår. De forsvarsfamiliene som flytter langt unna familie, til et kaldt sted hvor de har lite fra før av for å være sammen med den som tjenestegjør i noen år, mens man venter på å flytte på nytt igjen, de kan kjenne på mye av det samme. Ventetilstanden. 

Jeg tror ikke vi hadde fått det lettere av å flytte etter mannen til Bardufoss. Jeg har vært der før. Jeg vet at det innebærer mye ensomhet, uforutsigbarhet for når man er sammen og når man er alene. Jeg vet at man fortsatt må la den militære prioritere alt som hører med jobben og at man som ektefelle også da, må forvente å bli satt til sides til fordel for Forsvaret. Det er derfor jeg beundrer alle partnere av våre militære. Jeg vet ikke alt hva du står i, men jeg forstår hva som kreves av deg. Jeg vet så innmari godt at vi ikke hadde hatt et forsvar uten deg. 

Jeg tror det er vanskelig å merke når man beveger et militært samliv inn i en faresone for hva et ekteskap kan bære. Det er noen grunnmurer i de samlivene jeg har observert over årene blant militære og deres enten militære eller sivile partner, som består av blant annet høy dedikasjon til både oppdraget og hverandre, raushet og sterkt allierte parforhold. Så hvor går grensen? Når man er glad i hverandre, har det godt sammen, ler sammen, snakker, ligger, beundrer hverandre - hvor går grensen for når man har problemer i samlivet? Er vi naive for når vårt eget samliv har havnet i gråsonen for hva som kan karakteriseres som samlivsproblemer?  Havner vi der gradvis, uten å merke det? Jeg synes det er vanskelig. Det familielivet som jeg har og elsker, eksisterer bare i korte blaff i helgene. Jeg vet ikke lengre om det er dedikasjon eller nummenhet som gjør at vi fortsetter videre på denne måten. Det er vel en blanding. 

På et merkelig vis så tåler vi ukene fra hverandre og helgene som går med til vakter og øvelser - de vanlige forpliktelsene som hører med Forsvaret. Samtidig så er det så skjørt at en liten ekstra påkjenning fra sidelinjen tipper hele lasset og man står alene med å stable det sammen igjen. Det er dager hver uke hvor jeg tar på meg skoene klokka 07.15 på morgenen og tar de av igjen når klokka blir syv på kvelden. Da blir det en brødskive i hånda med jakka på mellom slagene. Det er seks timer søvn og to måltider om dagen. Mens samfunnet roper høyt at vi må senke kravene til oss selv og til morskapet. En innbilt forestilling fra samfunnet om at dette handler om et strøkent hjem og pyntede muffins når det egentlig handler om overlevelse, etterlevelse og å unngå skuffelse. Om å innfri minimumet av forventninger som stilles til oss fra ulike hold for å ivareta barn, eget arbeid og sosiale relasjoner på et sted hvor man mangler tilknytning og tilhørighet. 

Jeg visste at et julebord i nord første helgen i advent var dømt til å mislykkes, selv om man har så innmari lyst til å få det til. Pakke seg ut av sliten-bobla og inn i en helg hvor parforholdet skulle pleies. I stedet for så ble det nok en helg fra hverandre, hvor jeg tar meg av hjemmet mens han er sammen med Forsvaret. Når det er sagt så klandrer jeg ikke mannen min. Han skal ta seg av avdelingen sin og enn hvor banalt det kan fremstå for noen, så er det en del av pakka. Det er slike forståelser som kreves av oss som er hjemme. Jeg er ikke den første som gjennomgår dette og jeg er ikke den siste. Vi er mange.