Ja, jeg får dundret gjennom noen podcaster om dagene på vei til Rena og den siste perlen er historiene til «Et øyeblikk - en evighet». Avkledde historier fra både veteraner og hjemmehelter i et eget rom hvor disse sårbare historiene kan samles. Historiene står seg, de blir nok aldri irrelevante og kanskje er de viktigere nå enn noensinne, siden verden ser ut som den gjør. De gir noen glimt av hva friheten har kostet noen enkelte mennesker som åpner opp og deler. Gi den et lytt, det anbefaler jeg. Jeg vet at mange dere militære både vet om den og lytter til den, men kanskje er det noen av mine sivile lesere som kan oppdage den for første gang. 

Det er alltid noen øyeblikk som varer forevig. Noen øyeblikk får evige konsekvenser, noen følelser husker man for alltid og de kan komme tilbake på nytt og på nytt. Noen valg vi tar setter evige spor hos en selv eller hos andre vi er glade i.  For forsvarsfamilier kan et øyeblikk som varer, innebære så mye ulikt. Alt fra tap av liv til tap av relasjoner, tapt tid sammen med dem man er mest glad i og tap av muligheten til å være der for familien sin. 

Jeg hører selv hvilken vei denne klagesangen tar og jeg forstår hvis det kan virke helt på bærtur for mange, kanskje særlig for dem som en forsvarstilværelse er fjern for. Men jeg kommer ikke utenom det. Jeg fikk se konsekvensene av en forsvarstilværelse på tett hold når vi mistet et kjært familiemedlem som hadde viet 30 år av livet til Forsvaret. Mange og lange perioder borte fra familien sin, fra barn og kone i perioder så lenge at det var andre offiserer som hadde delt rom med han nesten mer enn hans egen familie. I Adenbukta, i Thailand, i USA, på mellomlandinger, i midtøsten, på jobb. Men det var ikke det som tok han fra oss. Det var sjeldent og det var dødelig. Når de hadde den beste tiden igjen. Når alt var høstet og livet skulle nytes. Da var det over. En familie som har ventet på å få tilbringe tid med en dedikert offiser også kom de aldri dit? Jeg tenker stadig på om utfallet hadde vært anderledes dersom han ikke hadde valgt forsvarslivet. Hvilke kjemikalier var der til sjøs for 20 år siden? Hvilke krutt og slam krøp under huden og gikk til angrep? Og blir han glemt nå? av Forsvaret som han har ofret så mye for? Forsvinner minnet av alt han har gitt som dugg for solen mens hans etterlatte sitter tilbake med sorg og minner som blekner?  

Vi sier alltid at det går bra, vi tar så lett på det. På fraværet fra barna og hverandre. Og med vi så mener jeg ikke bare jeg og mannen min, vi gjør det vi altså, men det ligger dypt i forsvarsfamilier å rasjonalisere valgene våre som koster oss så innmari mye tid med dem vi er glad i. Også har vi et mål og mening med å tillate et slikt familieliv, noe som er større enn oss. Vi vet at jo lengre vi tøyer strikken jo bedre blir de som skal forsvare oss. Vi vet at dersom vi kutter tråden forsvinner x antall år med kompetanse fra Forsvaret. Men vi vet ikke konsekvensene for barna våre før de har vokst opp. Vi vet ikke hvordan deres tilknytningshistorie blir seende ut før de skal ut i verden å danne egne relasjoner. Vi vet ikke hvordan deres psykiske helse ser ut om ti år uavhengig av om vi pøser på med beskyttende faktorer for å kompansere for fraværet. Vi vet ikke om de kommer til å internalisere et selvverd som sier «var jeg ikke verdt det? var jeg ikke god nok grunn til å være hjemme?». 

«Et øyeblikk - en evighet» treffer meg, jeg vil at historiene skal ut og jeg vil at de sivile skal lytte. Det ulmer fordommer mot Forsvaret og familiene deres ute i det sivile. Noe er medieskapt og noe er basert på inntrykk. Folks oppfattelser kan ikke styres og det kan hende jeg selv bidrar til fordommene med å skrive om det. Hvem vet? Uansett,  bare lille meg kan skrive og skrive om det uten at det går tomt. Tenk om hver og en kunne ha fått fortalt sin historie om forsvarslivet? Veilederen min sa det så treffende når jeg skrev masteroppgaven om forsvarsfamilier - «Du kunne intervjuet i det uendelige, dette arbeidet kunne bare ha fortsatt og fortsatt uten å bli mettet på viktige historier og nye perspektiver». Hun hadde nok rett i det. Jeg tror det ligger en historie om savn, vanskelige valg, oppofrelse bak hver eneste person som har tilknytning til Forsvaret. Et øyeblikk, et valg, en følelse - en evighet.