Det er lenge siden jeg har takket deg som leser, for at du faktisk tar deg tid til å lese her. Jeg blir overrasket når jeg ser på kurven til bloggen fra jeg startet for snart to år siden og frem til nå, når jeg ser at lesertallene stiger jevnt. Det opprettholder troen jeg har på at vi sivile partnere av militære trenger en plass hvor vi kan kjenne oss igjen. Siden forrige innlegg har jeg vært gjest på podcasten som innlegget handlet om, «Et øyeblikk - en evighet». Det var veldig fint å få være med der og jeg er takknemlig for å få bidra med en stemme for oss sivile partnere inn i et så betydningsfullt fora som det den podcasten er. 

Selv ble jeg rett og slett veldig selvbevisst mens jeg forberedte meg. Den siste episoden jeg lyttet til før innspillingen var episoden som handlet om da Rune Opland ble drept i strid. Det å høre de som var med i patruljen åpenhjertig fortelle om hendelsen, dele tanker og følelser som de bærer med videre i livet -berørte dypt. Det var en nydelig episode som jeg anbefaler varmt å lytte til. 

Meeen - det bidro også til å gi min indre sabotør en sterk stemme rett før innspillingen… Det er kanskje ikke så rart? I et så viktig fora, hvor de mest dramatiske og traumatiske historiene om tap av liv og skader fortelles, så skal lille meg fortelle om hvordan det var å være hjemme den gangen da alt gikk bra? Om et planlagt angrep hvor alle rutiner for evakuering fungerte og ingen (norske soldater) ble skadet og jeg kunne puste lettet ut etter et døgn. Så gjelder det å minne seg på at de historiene også er viktige, fordi det er mange av dem. Historiene om alt som kunne gått galt, men som grunnet omstendighetene ikke gjorde det. 

Heldigvis var både jeg og min indre sabotør i gode hender hos den veldige gode redaktøren for podcasten (nudge-wink til deg). Vi snakket, sparret, og er enige om at det er nok flest partnere der ute som bærer en historie slik som denne. En historie om det å bekymre seg, sitte i uvisshet, vite at det har skjedd noe skarpt, helt til man får beskjeden om at det har gått bra. Kanskje kan slike historier bidra som en påminner om at vårt forsvar har vært i langt mer skarpe situasjoner enn de som vi (av naturlige og viktige årsaker) minnes mest. Samtidig kan kanskje historier om angrep som gikk bra bidra til å få frem hvor viktig øvelser og trening faktisk er. Særlig siden noen fortsatt har holdningen om at «nå leker Forsvaret krig igjen» når det er øvelser. 

Kjæreste i Forsvaret: Tiden før utreise 

Nå har jeg fått beskjed om at jeg må ha mer SEO-vennlige overskrifter i innleggene mine, så dere vil se litt mer av det fremover. Så selv om jeg er glad i kreative, sårbare overskrifter så må jeg prøve ut å være litt mer strategisk fremover, men nok om det, nå er dere advart. 

I en forskningsartikkel som undersøker work/life-balance i lys av deployeringer i Forsvaret i de skandinaviske landene Norge, Sverige og Danmark, kom jeg over begrepet «dwell time» (Berndtsson & Österberg, 2023). I forskningen blir begrepet brukt for å beskrive perioden mellom deployeringer og innholdet i begrepet sier egentlig noe om bosted og stilling i mellomtiden, opptreningsperioder og så videre. De tre landene praktiserer som hovedregel et 1:2 forhold mellom tid ute og tid hjemme (1:6 for Danmark faktisk), ifølge Berndtsson og Österberg (2023), så begrepet omfatter mye. Det meste som skjer i periodene mellom deployeringer.

Selv om begrepet i hovedsak gjelder de militære, så treffer det close to home. Fordi det å dvele ved noe, beskriver veldig godt hvordan mange partnere har det i perioden før en deployering. Man kan føle seg slem, man kan føle seg som en dårlig kjæreste, man kan føle seg unormal og man kan begynne å tvile på om man egentlig er så glad i partneren sin. Fordi når vi er ferdige med våre mentale forberedelser for å sende partneren ut, så er det noe inni oss som bare vil ha han avgårde. 

Som hovedregel kan tiden fra man får vite at han skal deployere, til den faktiske utreisen skjer, være ganske lang (ingen regel uten unntak, noen må reise ut på kort varsel). Men under vanlige omstendigheter kan denne perioden vare i alt fra seks måneder til ett år. For mange partnere betyr det at vi blir «ferdige» med de mentale forberedelsene en god stund før utreisen faktisk skjer. Man bruker en tid på å gjøre de mentale tilpasningene som man må for å forberede seg på alt fra å være alene med ansvaret til hvordan man vil håndtere en beskjed om at det har skjedd noe alvorlig.

Det er litt som partner-ekvivalenten til the soldiers paradox, som beskriver hvordan soldater ikke ønsker å reise ut i krig fordi det betyr at da er det krig, samtidig som de ønsker å erfare situasjoner som de er trent på. Partnere av militære kan kjenne på lignende ambivalente følelser. Man vil ikke at den militære partneren skal reise ut fordi det er utrygt og lenge. Samtidig så blir man tilslutt mettet på forberedelser og klare til å leve ut det man forbereder seg på. Man bare sette i gang og det innebærer at han må dra. Selv om det også er det man gruer seg mest til.  

Tiden i mellom kan være ganske emosjonelt utmattende. Det er begrenset hvor mange samtaler man kan ha om det, hvor lenge man kan dvele ved å si au revoir til hverandre og hvor lenge barn orker å grue seg til forelderen reiser. Hverdagen ruller samtidig som begge faser den militære ut av familieligningen. Det kan være veldig krevende. Den som skal ut gjør jo også sine mentale forberedelser, noe som også kan føre til at den mentale tilstedeværelsen er en helt annen plass enn i hjemmet. Det kan skape en avstand i parforholdet som kan være belastende når det som er fortsettelsen på dette mentale avstandslimboet, faktisk er å være fra hverandre i mange måneder. 

Forholdet trenger kanskje nærhet mer en noensinne i forkant av deployering, samtidig som de mentale forberedelsene gjør at man kobler seg av hverandre. Selv om dwell time i forskningen handler om hvor den militære er eller hva den militære gjør, så er dwell time i forsvarsfamilielivet en mental tilstand som hele familien blir dratt inn i av oppdraget - og som man kun kommer ut av når den militære reiser ut. 

Psst: Kreds under reklamen!