Forsvarsfamilier handler om myke verdier og vi handler om harde verdier. Vi handler om krig og fred. Vi handler om det klassiske (og avleggse) dilemmaet rundt maskuline og feminine verdier og oppgaver. Jeg har fått med meg den noe absurde likestillingsdebatten som har pågått de siste ukene og selv om jeg er aaaltfor sent ute, så synes jeg det er relevant i et forsvarsfamilieperspektiv likevel. For forsvarsfamilier så kan spagaten mellom lønnede og ulønnede plikter være bred, og tradisjonell likestillingsproblematikk er ikke ukjent for familiekonstellasjoner som oss hvor kontrastene spenner mellom alt fra krig til omsorg. Livsstilen innebærer ofte å stå i en skvis mellom hvor stor byrde partnere av militære er villige til å ta på seg i hjemmet alene, versus hvordan vi blir personlig påvirket av den byrden. 

Jeg føler meg slettes ikke likestilt i mitt ekteskap med en militær og jeg antar at jeg ikke er alene om det. Mine muligheter i og utenfor jobb påvirkes av hans jobb hele tiden. I over to år har jeg hatt ansvaret for hjemmet vårt alene som regel fire dager i uken, noen uker mer og noen uker mindre. Slik skal vårt familieliv fortsette en stund til. I årene før pendling var fordelingen også ganske lik, forskjellen nå er bare at fraværet hans er mer forutsigbart og konstant. 

Oppveksten til datteren vår blir veldig preget av at vi som familie ikke har hverdag sammen og vi må blant annet strekke oss litt ekstra for å få familietid når hun har skolefri. Da blir det til at jeg tar ulønnet fri i skoleferier, siden jeg ikke har mulighet til å jobbe inn timer (fordi det jeg har hovedansvaret hjemme), mens han alltid har mange ekstra timer å avspasere. Fem uker ferie holder ikke når vi skal kompensere ovenfor datteren vår for vårt ellers fragmenterte familieliv resten av året. Det kjennes ikke likestilt ut for meg. Jeg muliggjør hans arbeidskapasitet og det at arbeidet hans kan kombineres med å ha barn, gjennom å akseptere at det går på bekostning av mitt arbeid, lønn og fritid. 

Likestilling i forsvarsfamilier 

Det kan kreve ganske mye av oss partnere å være denne "muliggjøreren" i et samliv. Vi tar ofte både det andre og det tredje skiftet og i hverdagen kan det kreve så mye at for min del er det ikke alltid jeg klarer å fullføre egne tankerekker på ettermiddag og kveld. Jeg klarer rett og slett ikke den mentale sorteringen av alt jeg skal huske og alt som må ivaretas for å få neste dag for eksempel, til å gå opp. Hjernen min er til utlån nesten hele døgnet. Det er ikke så rart. Mannen min er lite hjemme, han kan ikke ha den samme oversikten som meg over oppgaver, hvor ting er og hva som skjer denne uken. Datteren vår er ni år. Hun har langt i fra ferdig utviklede eksekutive funksjoner og jeg må være tilgjengelig for henne på et aldersadekvat nivå. Det er dermed bare meg med relativt full tilstedeværelse i hjemmet og det er lett å kjenne på at hjernen min er "opsen" til husholdningen. Slik tror jeg det er for mange partnere av militære. 

Innimellom så tenker jeg at det hadde vært så godt dersom vi ble kompensert med litt mer fritid for at vi orker å gjøre dette slik at resten kan nyte godt av at vi har et forsvar. Da kan jeg undre meg over hvorfor vi forsvarspartnere skal være så mye alene, bare for å stå absolutt helt alene dersom Norge en gang må forsvares. Det er en martyrisk tanke og jeg synes ikke det er kjekt å tenke slik, men det kommer fra en opplevelse av manglende samsvar mellom ofrene til forsvarsfamilier og hva vi sitter igjen med. 

Samtidig så er det ikke lenge siden partnere av militære var ulønnet med på ferden mens familiene flyttet rundt og den militære ble lønnet nok til å forsørge familien alene, selv om dette begynner å bli urbane myter på vei i glemmeboka. Jeg blir litt bekymret av at ideen om kvinner som er hjemme å steller mens mannen er på jobb og forsørger, idylliseres.

For selv om jeg kunne ønske en mer romslig hverdag så verdsetter jeg at forsvarstilværelsen er mer eller mindre valgfri i dag (mer eller mindre fordi det følger forpliktelser med både Forsvaret, et samliv og barn). Jeg er glad for at det er valgfritt å flytte etter og at det finnes en pendlerordning som lar oss velge selv hvordan vi kan ivareta egen jobb og sosiale liv uavhengig av stedsbeordringer. 

Uansett hvor mye av familiebyrden vi bærer alene, så får vi fra tidlig av printet inn viktigheten av å kunne klare oss alene. Vi må kunne skifte et dekk, vi må ha egne penger på konto og tenke over hvordan vi skal klare oss dersom noe skjer og man står der uten partneren sin. Vi må ivareta vår psykologiske beredskap.

Kall det gjerne harde og myke verdier - vi må håndtere hele spekteret. Av forsvarsfamilielivet har jeg lært at det er bare jeg som er tilgjengelig for meg hele tiden. Det jeg har rundt meg er en bonus. Jeg er tilgjengelig for å sørge for min egen inntekt, jeg er tilgjengelig for hvordan jeg har det rundt meg og jeg er tilgjengelig for hvordan jeg har det inni meg - og det er egentlig ganske fint.