Beskytt familielivet sammen

Kjære forsvarsmann, i dag skal jeg skrive til deg. Noe vanskelig noe. Noe jeg skal forsøke å formidle uten at det tråkker over innsatsen du gjør for familien din og at det er en høyt verdsatt innsats som koster deg også veldig mye. Jeg vet at partneren din er stolt over deg og setter pris på deg, og jeg vet at du vil det beste for familien din. 

Jeg vet også at hun innimellom kan komme med krav og forventninger som kan fremstå som urimelige for deg. Og at du en gang i blant bortviser grenser hun forsøker å sette med frasen "men det er jo bare jobb" eller "det er sånn det er med denne jobben". Men Forsvaret er en veldig, veldig altoppslukende arbeidsgiver. Grådig, som den gjerne blir beskrevet som. Og det gjør det nødvendig for den hjemme å sette noen grenser og å si i fra dersom noe kjennes ugreit ut. Kanskje spesielt fordi de sosiale aspektene som omhandler fellesskapet ofte blir med inn i den private sfæren av livet, der samlivet egentlig trenger litt ro fra Forsvaret. 

Man trenger sosiale grenser i alle samliv, uavhengig av yrkestilhørighet. Det er ikke alltid plass til alt og alle inne i samlivssfæren. Selv når parrelasjonen er sterk, kreves det at paret er forent rundt grenser som beskytter samlivet. Ofte er det den som skal være ok med at livet leves på denne måten uten selv å få så mye igjen for det, som oftest kjenner at noe kan være ugreit, og dermed bli den som setter grensen. Belastningene med et samliv i Forsvaret er kontinuerlig veldig høye. Det gjør familielivet ekstra sårbart og det fordrer at man er påpasselig mot ytre invadering. Hva som kan oppleves invaderende for hvert familiemedlem, vet dem best selv. 

Men jeg tror de fleste forsvarspar kan kjenne seg igjen i at det kan oppstå situasjoner som får magen til å knipe og som skaper bekymringer for samlivet. Jeg tror ikke jeg er alene om å tidvis ha tenkt at det er deler ved forsvarstilværelsen som kan knekke forholdet. Vårt forsvarsfamilieliv er på mange måter tuftet på en "taus kontrakt". Det er selvsagt at tilliten må være sterkt tilstede for å ikke bo på samme sted, for å akseptere at man lever to ulike liv og at man vet veldig lite om livet til partneren sin. 

Så kan den som jobber i Forsvaret gjerne si at det går begge veier og at hen vet like lite om hva den sivile partneren driver med hjemme, men det stemmer ikke. Den som jobber i Forsvaret har en førstehåndskunnskap om sin egen husholdning som den sivile partneren aldri vil være i nærheten av å få om hva som utspeiler seg i partnerens militære tilværelse. 

Det skaper et enormt uproporsjonalt gap i samlivet. 

Forestill deg at det var du var som var bundet til hjem og omsorg i mange år, samtidig som partneren din måtte reise i tide og utide og være borte i lange perioder, hadde det sosialt og bare hadde seg selv å tenke på etter endt arbeidsdag, mens du satt alene hver kveld og ikke fikk tak i henne. 

Se for deg deg selv med vaskehanskene på mens du bærer på skittentøy og fotballsekk og pappsøppel inn på de ulike rommene for å gå så få turer som mulig, fordi turene rundt i huset er uendelige. Og når jeg sier uendelige, så mener jeg nettopp det. Hver dag i mange år, er dette det du gjør. Du er ikke en del av et fellesskap. Du får ikke nye utfordringer som gir deg en følelse av mestring. Du får ikke anerkjennelse. Du får ikke lønn for det. Du repeterer de samme huslige oppgavene hver eneste dag. Du er i konstant bevegelse, for å fasilitere for at hun kan gjøre jobben sin så uforstyrret som mulig. 

Forestill deg at det er du som må dra å snikhandle i arbeidstiden slik at du får tak i favorittbrødet til barna før det blir utsolgt. Du vet at du ikke har tid til å håndtere at barna slår seg vrange på grunn av feil brød, og det kan ødelegge en hel dag og et tidsskjema dersom barna ikke har spist godt på skolen. Den ordentlige handlerunden tar du på ettermiddagen med slitne barn på skuldrene senere, etter forhandlinger med barna om hva dere skal ha til middag som passer inn i tidsskjemaet og som alle spiser. Du rekker såvidt kjøpesenteret før det stenger, for å kjøpe bursdagsgave til helgens barnebursdag. Du pakker den inn ved midnatt og stresser barnet ditt til å skrive på kortet på morgenen selv om du vet at du selv kommer for sent på jobb. 

Se for deg at du allerede har droppet frokost, og nå må du droppe middagen også for å rekke ett foreldremøte. Du slenger på noen ostesmørbrød til barna og hiver i deg en tørr brødskive mens du setter på en maskin med treningsklær til barna slik at du rekker å henge dem til tørk etter møtet. Da har barna rene treningsklær til i morgen. Du sier til barna at de må være alene i ett par timer mens du er på møte, og når du kommer hjem vil de være sammen med deg og de utsetter leggingen. Du er revet mellom barnas behov for foreldrekontakt og ditt eget behov for noen minutter i ro. 

Du må få dem i seng, for klokka nærmer seg halv ti og du vet at du fortsatt har noen timer igjen med husarbeid. Du hiver i deg selv en ny tørr brødskive mens du smører kveldsmat og matpakker til barna. Du ser på klokka og vet at det blir maks 6 timer søvn på deg denne natten også. Du dropper å lage deg kveldsmaten som du har handlet inn til deg selv og nøyer deg med en skive og en banan. 

Du prøver å ringe kona fordi du trenger å vite hvilket fly hun kommer hjem med slik at du kan forberede barna på om hun blir med kamp eller ikke. Hun svarer ikke. Det er helt vanlig. Du prøver å lage deg en liste i hodet ditt med ting du må planlegge sammen med henne når dere får tak i hverandre, men lista går i ball. Hva er viktig og hva er ikke det? 

Du må signere leksene som er halvgjorte og melde barna på morgendagens trening. Du må henge opp klærne og legge frem til ny maskin slik at du rekker å tørketromle de hånddukene i morgen på ettermiddagen. Du har fått beskjed fra barnet om hvilket badehåndkle som skal være rent til badebursdagen til helgen og du vil unngå en situasjon der du skuffer og må trøste, for barnet lever allerede med så mange skuffelser. 

Svigermor sender deg en melding og spør når dere kommer hjem i ferien. Hun har for lenge siden sluttet å spørre kona di, siden hun verken vet eller svarer noe annet enn at hun er på jobb og de må spørre deg om planer. Det gjelder hele familien - og skolen, og barnehagen, og venner. Alle melder deg når det er noe, fordi kona di kan ikke svare uansett. Telefonen plinger stort sett hele dagen. Du rekker å svare unna halvparten - og noe meldinger fra dagen før som du ikke rakk da. Rubic, spond, messenger, meldinger og visma utgjør alene en arbeidsmengde som du ikke rekker over. 

Du sjekker timeplanen og værmelding, bretter klær og legger inn, tømmer oppvaskmaskinen og rydder benken. Barna er omsider i seng etter en pratestund og kos. Du klarte å holde hodet kaldt... i dag. Du ser på klokka at du rekker en rask dusj og kan være i seng før midnatt. I det du er på vei i dusjen ringer kona, nå kan hun prate. 

Du tar på deg en håndduk og setter deg på dolokket for en halvhjertet samtale. Hun er energisk. Hun har opplevd mye i dag. Mestret. Hun vet at deres dager har vært forskjellige så hun spør med litt redsel hvordan din dag har vært. Hun vet egentlig svaret. Du har vært alene og repetert gårdagen. 

Du avbryter samtalen slik at du rekker den dusjen før midnatt, alt det praktiske du skulle prate med henne om forsvant i det du hørte stemmen hennes. Du ordner det selv, barna kommer til å forstå at du ikke vet om mamma rekker den kampen eller ikke, de er vandt med det. Du må komme deg i seng slik at du klarer morgendagen i samme loop. 

Gresset vokser og bilen er skitten, du rekker ikke å ta det unna i alt det hverdagslige som skal løses. Hvis du lager en god plan til helgen, og delegerer oppgaver og tid godt, kan du kanskje få løst slike oppgaver de dagene dere er to. Det fordrer at hennes overgang fra leir til hjem er kjapt unnagjort før hun reiser igjen. 

Se for deg at dette er deg. Dette er dine forutsetninger i parforholdet. Det er en del av den tause kontrakten. Du må bære mesteparten av ansvaret. Du må sørge for at hjemmet er i orden, huset ikke forfaller og at barna har det de trenger. Hver dag i mange år. Kanskje gjennom et helt yrkesliv. Når kona er hjemme er det en gjesteopptreden. Ikke en fullverdig deltaker, men hun støtter noen dager i måneden. 

Men det er jo ikke barnebursdager og foreldremøter hver uke, tenker du? Nei, men det kan byttes ut med noe annet nesten hver dag, hver uke, hele året. 

Ett barn: 20 barnebursdager, to til tre foreldremøter, 4-6 av diverse avslutninger, 2-4 dugnader, 20-30 turdager som må forberedes, 40-60 treninger, 20-40 kamper, 2-3 kaker til tilstelninger, 17.mai? husk pynt, penklær, planlegge dagen. Husk å hold orden på barnets garderobe etter sesong. Finn gode tilbud på regntøy og vinterklær, sjekk om ulltøyet fra i fjor passer og er helt. Har barnet vokst ut av truser og sokker? Det må du ha kontroll på. Husk julegaver!

2 barn? dobbel mengde. 

3 barn? tredobbel mengde. 

I kontrakten står det at hun sier ja til en hverdag som gjør at hun mister seg selv til husarbeid og plikter. Gir slipp på den delen av henne som engang var bekymringsfri, morsom og som tok vare på seg selv, til fordel for den delen av henne som er i stand til å mikrostyre en husholdning med jernhånd og som er villig til å forsake egen velferd for at du skal kunne gjøre det som kreves av deg. Det er ikke plass til begge deler av henne i hverdagen, det er ikke nok tid til at hun kan få være begge. Og det blir sårt for begge to. Sårt for deg fordi du lurer på hvorfor hun ikke bare kan slappe litt av, være mer chill. Sårt for henne fordi hun savner også den bekymringsfrie, avslappede jenta hun engang var. 

Din del av kontrakten innebærer at du skal få frihet til å dra dit tjenesten tar deg, til at du skal få være der det skjer og der du må være. Du skal få være en del av et fellesskap som gir deg utdanning, mestring, fellesskap og en karriere. Du skal få lønn for strevet. Ikke bare er det rom for å trene å ta vare på deg selv, det er krevet og forventet. 

Jeg vet at du også ofrer. At du en gang i blant skulle ønske du kunne stå på vaskerommet å utføre en hjernedød oppgave, men jeg tror ikke du ønsker det for deg selv hver eneste dag i mange, mange år. 

Men hun har jo også en jobb som hun er glad i og som hun mestrer, tenker du? Ja, det har hun - i tillegg til alt hun gjør for å fasilitere for din forsvarsjobb, så har hun det.

Hun er langt forbi det tredje skiftet, vi kan snakke om både fire og fem skift om dagen. Hennes første arbeidsskift starter i det hun setter beina utfor sengekanten. Når hun gjør det, starter en arbeidsdag som ikke over før hun legger seg igjen. Og mesteparten av denne veldig lange arbeidsdagen - er hun alene. Ikke en del av et fellesskap og ikke en del av et partnerskap.

Det er store kontraster i hvordan livene til to som deler et sivil-militært samliv leves, og den tause kontrakten er i kraftig disfavør for den sivile partneren. Jeg kan kun gi et sivil-militært perspektiv på dette, og jeg kan forestille meg at det må være beinhardt å løse fordelingen i rene militære samliv. Så når jeg skriver dette, er det ikke for at jeg ikke anerkjenner at mange lever i rene militære parforhold, men jeg er ikke riktig person til å formidle akkurat det. 

Det jeg vil si med denne teksten er - lytt til henne når hun en gang i blant setter grenser. Selv om de kan virke absurde eller irrasjonelle. De ble ikke absurde av seg selv, de er det fordi det som kreves av henne er så mye, og i seg selv av en så absurd natur. Fordi problemstillingene i et forhold i Forsvaret er ikke normale eller vanlige, dermed må det innimellom settes unormale grenser for å bevare familien. 

Det kreves to for å beskytte et familieliv, dersom den ene fraskriver seg ansvaret for å forstå hvor grensene kommer fra - så er man på vei til å tape - å miste - det du først og fremst ønsker å forsvare. 

Jeg håper oppfordringen ikke "rubbed you the wrong way" - bruk teksten til å reflektere rundt absurde problemstillinger som har dukket opp i ditt forhold og hvordan du forholdte deg til det og hva du kunne ha gjort annerledes. Gå inn i sommeren med et forsett om å kose med hverandre, ta på hverandre, smil til hverandre og lytt til hverandre. Gjør dere klar til høsten, til nye utfordringer og ulike hverdager som kommer. 

Stay warm!