Kjære deg - aller beste deg! Tusen takk for at du er innom her å leser akkurat nå, det setter jeg stor pris på! Dette blir kanskje det mest personlige og kontroversielle innlegget mitt hittil, men for en stund siden ble en av nervene bak bloggen truffet, så det kjennes ut som et riktig tidspunkt å dele mer av det som ligger bak. 

Jeg skriver dette på veteran- og frigjøringsdagen, selv om det nok blir publisert en annen dag. Jeg har vært mer eller mindre alene de siste åtte ukene, med noen gjesteinnslag av mannen min en helg i ny og ne. Etter lange perioder alene så kjenner jeg det i kroppen og i hodet. Husarbeidet tårner seg opp raskere enn jeg klarer å ta unna og rutinene er det viktigste middelet for å beherske hverdagen.  

Som så mange andre forsvarspartnere så går jeg alene på dugnader, foreldremøte, utviklingssamtale, tivoli, treninger, kamper og så videre. Når jeg står klokken 23.30 på kvelden å koker kakao til turdag så har jeg bare én tanke i hodet: Ikke søren om datteren min skal åpne matpakken på turdagen og bli påminnet at hun bare har en forelder hjemme. "Mamma rekker ikke..." er et altfor gjennomgående mantra i oppveksten hennes. 

På de årene jeg har jobbet med mennesker har jeg blitt veldig oppmerksom på at de fleste har noe som skjules i dypet av overflaten. Jeg har fått tatt noen dypdykk i andres opplevelser, erfaringer og i hvordan deres menneskesinn har blitt formet av miljøene rundt dem. Det har gjort meg opptatt av hensynet til det vi ikke vet om menneskene rundt oss, og at vi må ha en bevissthet rundt dette. Det vi ser av andre er kun små lysglimt av hvem de er og hva de bærer med seg - alltid!

Jeg vet at mange i forsvarsfamilier savner å bli tatt mer hensyn til, og jeg vet at mange av de sivile partnerne står utenfor fellesskaper med forståelse for dem. De har ikke det samme miljøet rundt seg som det de militære har og det hender til og med at de sivile partnerne opplever å bli misforstått eller møtt på en dårlig måte av sine medsøstre fordi tilværelsen er ulik også blant oss. 

Jeg har observert og jeg tror, at det kan skje i det ubevisste gapet mellom hvor ulik denne tilværelsen er for hver enkelt. Selv om vi har de samme kontekstuelle utfordringene som å være mye alene, flytte unna familien sin, se sin militære partner lite og så videre, så har hver enkelt av oss helt ulike liv med forskjellige forutsetninger for hvordan tilværelsen påvirker oss. 

Det er ikke så lenge siden jeg kræsjet i mitt eget isfjell fordi jeg ble møtt med forutinntatthet og en lav bevissthet rundt at jeg er mer enn det som er synlig. Og fordi bevisstheten rundt de usynlige ofrene bak enhver forsvarsfamilietilværelse - meg selv inkludert - er lav. 

Jeg ble konfrontert med at jeg hadde det lettere enn andre, fordi jeg "bare" har ett barn. Jeg følte at jeg måtte forsvare meg og at jeg ble stilt til ansvar for min livssituasjon. utenpå svarte jeg bare kort og avfeiende, men inni meg ble jeg påminnet den gangen jeg tok et valg om å få "bare" ett barn. 

Jeg ble påminnet venteværelset på sykehuset på Hamar. Jeg ble påminnet skjermen som var snudd vekk fra meg slik at jeg ikke skulle se, selv om jeg visste så altfor godt hva skjermen viste. Jeg ble påminnet alt det uendelige blodet. At jeg karret meg som et skadeskutt dyr fra stuen til badet i forsvarsboligen vi bodde i. Jeg ble påminnet da jeg så ned i doen og tenkte at der er den, før jeg skylte ned. Jeg ble påminnet at noen som egentlig skulle være en tillitsperson for meg den gangen, la en forventning på meg om at jeg burde være i stand til å ta med datteren min på familiedag i leiren den samme dagen som aborten. Den dagen jeg lå nesten ett døgn i smerter og blod. 

Jeg skulle ha hatt to barn... Jeg har det kanskje "enklere", men det ligger noen vanskelige valg bak som ikke er synlige. Den gangen kjente jeg at for meg så kom det ikke til å gå med flere barn. Jeg kom ikke til å klare å være så mye alene med to barn som det kreves at jeg er, og det var flere fasetter ved forsvarslivet som gjorde det vanskelig - ett hus i Bardufoss vi ikke fikk solgt, en forsvarsbolig som var uegnet for små barn og et ungt samliv under hardt press. Det er leit å erkjenne, men valget den gangen handlet om forsvarstilværelsen og det har det gjort siden. 

Jeg deler dette nå fordi jeg skreller løken bak bloggen sammen med deg - du som leser. Fordi jeg vet at du også har måttet forsvart måten du lever på fra tid til annen. Jeg vet at du også har måttet tatt beinharde valg for å finne din vei i et samliv med noen i Forsvaret. Jeg vet at du også har måttet gi slipp på ønsker i livet ditt for at din militære partner skal kunne gjøre jobben. Jeg vet det, fordi det finnes ikke et forsvarsfamilieliv uten kompromisser. 

Jeg har valgt å bruke den tiden jeg kanskje har til overs som en følge av at jeg har "bare" ett barn, til å fronte forsvarsfamiliesaken og kanskje ta en nål ut av tilværelsen til dem som oppfostrer flere barn samtidig som de har valgt dette livet. Kanskje kommer det noe godt ut av det, at dette kan være et tilgjengelig sted hvor du kan føle deg forstått. Kanskje åpenheten min kan føre til at noen andre vil bli spart for en ufølsom kommentar en annen gang? Det er i alle fall det som er håpet og målet mitt. 

For all den belastningen som forsvarsfamilier blir utsatt for som er felles for oss, den er bare overflaten av det hele. Bak fraværet, flyttingene og øvelsene så er vi som andre og forsøker å navigere oss gjennom alle andre utfordringer som oppstår i livet - barna våre kan ha det vanskelig, samlivet kan være krevende, foreldrene våre eldes og kan bli syke, vi har våre egne følelser og relasjoner med andre. Alt det som også krever livsmestring kommer ved siden av Forsvarets krav. For oss alle. 

Og jeg ønsker at forsvarsfamilier skal bli møtt med større følsomhet og bevissthet - det er det jeg ønsker mest for oss! 

Mucho love!