Alpha Lima Lima Echo 

Påske is upon us og det betyr at vi kan tilbringe mer tid sammen med familien og man kan høste litt godt av den harde innsatsen som gjøres ellers i året når hamsterhjulet spinner for fullt. Selv har vi bestemt oss for å være hjemme mesteparten av påsken for å gjøre unna forefallende i hus og hage og det blir kanskje bare en kort hyttetur på oss. På grunn av livssituasjonen (som selvfølgelig handler om Forsvaret), har vi bestemt oss for å selge hytta siden vi ikke har god nok tid til den og alt annet. Det begynner å bli mye for oss med forpliktelser på Elverum, i Bardufoss og familien på Mo i tillegg til hytten og vi rekker ikke å ivareta alt godt nok. Da må vi gjøre noen vanskelige prioriteringer som forhåpentligvis vil lette samvittigheten på sikt. Vi har nettopp fått bekreftet at det blir minst ett par år til med pendling på mannen fordi han blir bataljonssjef for Logistikkbataljonen i Bardufoss fra høsten av. Det må vi rett og slett rydde plass i livet til.

I forrige innlegg reflekterte jeg rundt hvorvidt familiekoordinatortiltaket fungerer slik som ønsket og om tiden kan være inne for å tenke annerledes på hvordan familieivaretakelse i Forsvaret kan foregå. Både Forsvaret og samfunnet er i endring, vi blir mer digitale og hverdagen glir lettest når informasjon er tilgjengelig for oss når vi trenger den. Selv om min personlige erfaring ikke er overførbar til alle, så vil jeg dele litt av egne erfaringer som gjør at jeg ikke lenger nødvendigvis argumenterer for at familiekoordinatorer er det viktigste tiltaket i fortsettelsen. 

For det første har min egen nøkkel til nettverksbygging og det å danne vennskap i forsvarsmiljøer - vært mannen min. Det er formelle og uformelle arrangementer sammen med han og hans nettverk som har ført til mine viktigste og mest stabile vennskap som har vart til tross for flyttinger. Om det er en grilling i leir, formelle fester eller personlige sammenkomster, så er det disse som uten tvil har ført til mine mest stabile nettverk. Når man får delta på arenaer hvor det er mange mennesker å velge mellom og som har samme avdelingstilhørighet, er min erfaring at det øker sjansen for at man kan utforske kjemien med andre og at man har bedre tid til å utvikle vennskap. 

De få gangene jeg har deltatt på nettverkstreff i regi av familiekoordinator så har jeg opplevd det som kunstig fordi man må ofte pløye seg igjennom en del samtaler om mannens jobb og forsvarsreisen, før man kan finne ut av hvem man har noe til felles med utover det å være "forsvarsfrue". Det betyr ikke at nettverksarrangementene ikke er viktige for mange, men samtidig kan mange erfare at det ikke er der man finner sin flokk. Noen har erfart å føle seg alene på arrangementene, oppleve at de ikke blir sett og at det er vanskelig å bli inkludert. Det kan virke mot sin hensikt å delta dersom det forsterker følelsen av å ikke høre til. Det er ingen måte å garantere for at alle drar hjem uten en vond følelse etter å ha dratt alene på et arrangement i håp om å finne seg et nettverk. I settinger hvor man drar sammen med sin militære partner så kan den militære fungere som en buffer. Det kan være tryggest å dra sammen med sin "bjelke" - en som kjenner til det sosiale terrenget fra før av.

I tillegg så endres behovene til familiene i takt med livsfasene. Det er stor forskjell på å være nyetablert i tjueårene og det å tre over i en livsfase med barn og det tidspresset som medfølger. Jeg var selv mer tilbøyelig til å delta på nettverksbygging med fremmede uten at det var en del av tiden med mannen min når jeg var i tjueårene, enn det jeg er nå i en travel hverdag. Jeg må vite at jeg får et utbytte når jeg deltar på noe og jeg nedprioriterer det som tar av den allerede lille tiden vi har sammen. Jeg bruker ikke tid på noe dersom jeg risikerer å gå "tomhendt" hjem. Det må styrke det som allerede er der, altså familien min. 

Hvis jeg må velge så ønsker jeg at det skal finnes tiltak som gagner alle litt, enn tiltak som gangner noen få. I Forsvarets Langtidsplan heter det at ivaretakelse av veteraner og deres familier skal bli både bedre og mer kunnskapsbasert i fremtiden. Da får vi stole på det inntil videre og i mellomtiden være litt åpen for at det finnes andre former for ivaretakelse som kan omfavne Hær, Sjø og Luft - uavhengig av livsfase og lokasjon i fremtiden.