Aller beste du - tusen takk for at du er her akkurat nå. Jeg setter stor pris på at du leser her, og jeg håper du finner noen minutter med ro mens du leser. 

Det har vært en annerledes sommer for meg, og selv om jeg har vært lite aktiv med å skrive her, så betyr det ikke at engasjementet mitt for saken vår - min og din - har stått på vent. Jeg skal fortelle deg om det i dette innlegget. 

For nå er det bare ett par dager til jeg fyller førti år. Det er jo et tall man forbereder seg litt mentalt på, det å gå ut av tredveårene og inn i et nytt tiår av livet - og jeg har brukt tid på å visualisere de neste ti årene av livet mitt - som tilflytter med Forsvaret, med en mann som gjør det han gjør, med de konsekvensene det har hatt og kommer til å ha for mitt eget liv. 

Når jeg for 14 år siden flyttet sammen med mannen min til Bardufoss, kjøpte jeg min egen butikk og drev den i tre år før jeg måtte gi meg. Det er tøft økonomisk å drive for seg selv, og den gangen var jeg midt i tjueårene, ung og ikke fullt rustet for å stå i det som er vanskelig med å være gründer. De siste ti årene har jeg brukt på å utdanne meg og jobbe med mennesker i utfordrende livssituasjoner, og det har gitt meg mye. 

Mye, men ikke nok. Jeg har hatt et dypt savn etter å drive for meg selv siden jeg la ned butikkdriften. Jeg var helt sikker på at en trygg jobb i stat eller kommune var den riktige veien å gå etter det, men jeg har kjent inni meg i lang, lang tid at det er noe jeg ikke får utløp for i det vanlige arbeidslivet. Jeg har delvis fått ut noe gjennom denne bloggen, samtidig som det har gitt meg en sterkere dragning mot å velge selv hva jeg fyller dagene mine med. Gjøre det jeg har lyst til.  

Så i førtiårsgave til meg selv så har jeg sagt opp jobben min og jeg skal starte min egen bedrift som har forsvarsfamilier i fokus. Jeg skal tilbake til gründer-tilværelsen. Litt eldre, litt klokere. Mindre å leve av, men mer å leve for. Jeg skal bruke metoder som jeg har troen på og som jeg har en faglig, menneskelig og relasjonell overbevisning om at fungerer, og jeg skal få teste ut å utvikle disse metodene til å bli produkter som kan komme forsvarsfamilier til nytte for dem som trenger det. Det er det jeg trenger å gjøre for meg selv i årene mellom 40 og 50, og jeg håper det kan bli nyttig for andre i årene som kommer. 

Som forsvarsfrue (ja, jeg driver på å jobbe med å bli bekvem med betegnelsen, og det vil jeg at du også skal bli), så lever man på mange måter livet sitt på premisser man ikke selv helt rår over. Mange rundt oss invaliderer forsvarsviljen til sivile partnere med å komme med utsagn som "du velger det selv", "det er jo ikke du som gjør den gjør den tøffeste jobben" og så videre, men i slike utsagn så blir den viljen vi har til å stå i tilværelsen, og å akseptere alle kravene fra Forsvaret - ugyldiggjort. Det er et ikke-tema at forsvarsvilje kan være en del av standhaftigheten til sivile partnere av militære, særlig i møte med den sivile sfæren. Jeg tror ikke mange forstår hvor mye vilje som faktisk kreves for å leve som forsvarstilsatt by proxy. For på mange måter så er det det vi er. Sikkerhetsklarering er avhengig av vår bakgrunn og opprinnelse, vi blir bakgrunnsjekket ved utenlandstjeneste og vi må være villige til å la Forsvarets behov gå foran våre egne og så videre og så videre. 

Hvor godt vet vi hva vi begir oss ut på som unge og forelskede, slik som mange ér når livet med en militær starter? Jeg var selv overbevist om at vi etter noen få år skulle flytte tilbake til hjembyen og at han skulle slutte i Forsvaret etter noen pliktår og at det skulle være både lett og selvfølgelig at dette var en tilværelse vi etterhvert skulle løsrive oss fra. Det kom av at jeg ikke visste hva det handlet om før jeg var knee deep i tilværelsen. 

Jeg hadde ikke kunnskap om forsvarstilværelsen før jeg plutselig sto selv i en lakserosa, slitt forsvarsbolig med linoleumsgulv på soverommet og fylte den ungkarslige skinnimitasjonssofaen til mannen min med hjemmekoselige pynteputer mens jeg ventet på at han skulle komme hjem på kveldene. De færreste som blir sammen med en militær kan vite nøyaktig hva de begir seg ut på før tilværelsen begynner å by på erfaringene, og da er tilknytningsprosessen til Forsvaret allerede i gang. 

Som sivile partnere så har vi lov å kjenne på ambivalens. Vi kan både elske og hate tilværelsen. Vi kan kjenne på at det belaster samlivet vårt å se hverandre lite, samtidig som vi opplever at parforholdet blir styrket av savnet og av å sette pris på tiden man får sammen. Vi har lov å kjenne på at det er frustrerende og ensomt å være alene om det meste, samtidig som vi kjenner på mestring og kanskje liker å få tid for oss selv også. 

Og etterhvert ja, så blir det kanskje et "valg", selv om jeg synes det blir en veldig reduksjonistisk fremstilling av dilemmaer som oppstår når man vurderer om man skal fortsette. Fordi vi bygger opp en forsvarsvilje og fordi vi tar et ansvar. Fordi det er en tilværelse som på ulike vis gir oss noe tilbake. Vennskap, mestring, ansvarsfølelse, en partner som har det veldig godt i jobben sin, nye steder og nye opplevelser blant annet. 

Det må være ok å ha motstridende følelser samtidig om samme sak. Det må være i orden å uttrykke savn og frustrasjon, selv om vi opplever glede og kjærlighet i forsvarsfamilielivet også. Og vice versa. 

Jeg sitter fortsatt å venter på mannen min etter 14 år sammen. Jeg venter gjerne på mannen min mens han gjør jobben sin, men jeg er ferdig med å vente på å gjøre akkurat det jeg selv vil gjøre. 

Stor klem!