Langt på overtid ønsker jeg deg et godt nyttår, kjære deg, kjære leser! Tusen takk for at du er her!!     Jeg håper du har hatt en fredfull jul med dem du er glade i, brukt tiden på noe som er viktig for deg og at du starter det nye året med passe ny giv. Det har jo vært en bekymringsfull start på året, vi har vitnet et statskupp mer eller mindre live, ICE har innskrenket borgerrettigheter i likhet med Gestapos spede oppstart og Grønland blir truet av stormannsgalskap. Det er hard kost, men det forventes av samfunnet at vi (sivile) tralter videre uberørt og bekymringsfritt. 

Igjen så kjennes det overflødig ut å sette dette i en forsvarsfamiliekontekst, men samtidig ikke. For som jeg har skrevet tidligere så er vi de første forsvarsfamiliene på 80 år som lever med krigstid i Europa. Det er noe vi må forholde oss til, som både kan og bør krype under huden fra tid til annen. Forutsetningene for tilværelsen er ikke den samme i dag som det var den gangen mange av oss sa ja til å leve et forsvarsfamilieliv. Så jeg må skrive til, og for, mine medsøstre. 

Det er urealistisk å forvente at vi skal være upåvirket når USA truer Grønland. Vi både vet og vet ikke hva det kan føre til og det gir grobunn for usikkerhet blant oss. Vi kan ta det helt chill, men vi vet inni oss at vi kan bli direkte berørte av konflikter som eskalerer. Slik har vi hatt det siden invasjonen av Ukraina. Det er underordnet barnebursdager og slitsomme lekse-seanser i hverdagen, men det er der. 

I tillegg til at vi går med disse uvanlige bekymringene - så er vi totalt utslitte av å bære ansvaret hjemme. Jeg kan ikke snakke for alle, men jaggu så har jeg tilgode å snakke med en forsvarspartner som ikke er på bristepunktet. Noen gråter på butikken. Noen gråter i bilen. Sammenbruddene er reelle og alvorlige. Det er naturligvis kvinner fra min egen generasjon som oftest forteller meg om hvordan de har det i forsvarslivene sine, så det er dem jeg har det meste av innsikten fra. Budskapet er likevel overtydelig: mange av oss henger knapt sammen. Jeg har selv tøyd strikken for langt flere ganger og resultatet er nedetid. 

Det er jo slik at vi millennials-mødre er en sterkt representert gruppe blant forsvarspartnere og vi er midt i familielivet akkurat nå. I tillegg bærer vi med oss en arv fra generasjonen over oss - fra en veldig annerledes tid. Måten vi er oppfostret på i familieliv og veien inn til jobb og utdanning, samfunnsendringer som har inntruffet i kritiske perioder i livene våre. Vi er oppdratt til å "ta oss sammen" og å ikke kjenne etter. Det gjør oss til et lett bytte for en stoisk kultur som krever mye av oss. Vi er vandt til å leve opp til skyhøye forventninger fra flere hold, så vi lar forsvarsfamilieoppdraget galant gå på bekostning av oss selv. 

Dritten i midten mellom to grådige institusjoner

"Both the military and the family compete for the commitment, loyalty, time and energy of their members." - Segal, 1986. 

Det er kjent i forsvarsfamiliesammenheng at Forsvaret betegnes som en grådig institusjon. Med det menes det at det er en institusjon som krever en udelt lojalitet og forpliktelse og at Forsvaret som arbeidssted er avhengig av at kravene fra andre konkurrerende institusjoner må reduseres for at den militære skal kunne gi det som kreves i jobben (Lewis, 1974). Da blir det et problem for forsvarsfamilier når familien også er en såkalt grådig institusjon i form av at den krever høy grad av lojalitet, forpliktelse tid og energi - i likhet med Forsvaret (Segal, 1986). Dermed er det ikke bare Forsvaret selv som blir ansett som en grådig institusjon i militærsosiologien, men familien også.

Segal (1986) beskriver at det oppstår et usedvanlig krysspress for dem som er etablert innenfor begge institusjonene, altså forsvarsfamilier. Det er noe vi partnere kjenner på stort sett hver eneste dag. Når man lever i krysspresset mellom to grådige institusjoner, så blir belastningen rett og slett større enn det som er bærekraftig i lengden. Det er nødvendig med grådighet innenfor begge disse institusjonene, men problemet er at presset har økt betraktelig på begge kanter fra samfunnet og i krigstid. Bear in mind at det er ikke bare kjernefamilielivet som krever mye av oss. V har også andre familierelasjoner vi skal ta vare på og som mange av oss pleier på lang avstand. For oss som flytter langt unna familien, så er det et stort savn å ikke kunne stille opp fysisk for familien sin når det er behov for det. 

Presset på oss har økt til et nivå hvor vi settes opp for å feile. Vi kan ikke være 100 prosent tilstede i rollen som forelder, som partner eller som arbeidstaker. Jeg har sluttet å spørre meg selv om hva jeg skal lykkes med i dag. Det er byttet ut med å utforske hvor det er greit at jeg leverer litt dårligere? Hva får jeg minst dårlig samvittighet av å nedprioritere? For jeg har ikke sjans å møte alle forventningene når det kommer til personlige og sosiale relasjoner, foreldreskap, arbeid, parforhold og egen velferd. Noe må ryke. Hver uke. Hver dag.   

Hvert minutt teller når man er militærmamma. Vi bærer denne usynlige samfunnsoppgaven som vi ikke kommer unna at noen må gjøre, men vi som gjør den står så innmari alene i det. Jeg blir litt rådvill av det, for jeg opplever ikke på noen måte at ivaretakelsen av oss er endret eller forbedret på mange år. Tvert i mot så faller vår generasjon med mødre som er midtveis i livet midt i mellom alle stoler. Det kjennes ut som en rovdrift av våre familieliv å være revet mellom disse to grådige institusjonene, uten at vi har en stemme eller blir tatt på alvor. Forskningen som har kommet de siste årene later å være pakket ned i en skuff til tross for at vi ble "lovet" mer forskningsbasert ivaretakelse i LTP. 

Come what may, 2026 kommer til å fare videre. Jeg predikerer at det eneste som endrer seg for oss er at usikkerheten knyttet til tilværelsen vår kommer til øke, men at vi fortsetter å stå alene i oppdraget (særlig dersom man ikke bor på tjenestested). Selv om dette ble aldri så pessimistisk, så vet jeg at du klarer deg! Jeg vet hvor mye du gir og hvor beintøff innsatsen din er for at dere skal fortsette som forsvarsfamilie. Jeg heier på deg og alt du får til! Og jeg ønsker at de kampene du står i for å få det til skal bli sett av dem rundt deg.